fredag 6. oktober 2017

Oppdatert pakkliste!

Når folk lurer på hva jeg har med på tur, kan jeg enkelt linke til denne oversikten. Jeg pakker som regel i Bergans Trollhetta Lady 75 liter, men midt på sommeren kan jeg klare meg med Bergans Helium lady 55 liter. Jeg pakker alt i vanntette pakkposer fra Sea to Summit. Kløven er fra Ruff Wear. Den sitter godt, men er litt liten. Mulig den oppdaterte versjonen er litt større.

Alltid med:

Telt
Sovepose
Liggeunderlag oppblåsbart
Liggeunderlag vanlig
Hodelykt
Kaffekopp
Skje til middagen
Real Turmat x 4
Brød/majones/salami
Polabrød/annet pålegg
Nøtter
Kaffe/kakao/te
Sjokolade
Fyrstikker
Brenner m/kjele og bensin
Ullundertøy til å sove i
Ekstra sokker
Ekstra truser
Vannflaske x 2
Reiseskål til hund
Hundemat til 4 dager
Flåttfjerner
Potesokker
Lue
Ullhals
Allværsjakke
Myggmiddel
Plaster
Liten saks
Q-tips
Våtserivetter
Sov i ro
Paracet/Ibux
Dopapir
Slippers
Tannbørste/tannkrem
Sportsteip/gnagsårplaster
GPS/Kart
Solbriller
Solkrem
Ullsokker
Tykk ullgenser
Telefon/powerbank
Langt hundebånd

Hvis jeg gidder å bære mer:

Kniv
Kamera
Deodorant
Minirødvin

Dette går i kløven dag 1:
Hundemat, real turmat, majones og solkremen. Lik vekt på begge sider. Etterhvert som vi spiser opp putter jeg andre ting i kløven.

Går i Fjellsko, turbukse, tynne ullsokker, sports-bh og en eller to ulltrøyer.

Sterk kuling/liten storm..

Forrige helg skulle jeg og veninna mi, Petra, gå trekanten i Trollheimen. Jeg har jo gått den fire ganger allerede, men jeg har et mål om å gå den hvert år, både fordi det er en superfin tur, men også for trimmen sin del. Man blir rimelig sliten, for etappene er lange og terrenget er krevende.

Petra lånte enmannsteltet mitt, og jeg hadde med tomannsteltet. Begge er av den superlette typen til Helsport. Sekken min veide 13-14 kg da vi gikk, og Vilma bar en del i kløven sin i tillegg. Nellie var også med, men hun bar ikkev kløv.

Torsdag kjørte vi til Kleva, parkeringsplassen ved Jøldalshytta. Vi hadde egentlig en plan om hvor vi skulle sette opp teltene, men den utgikk. Det begynte å bli mørkt da vi kom fram, og det blåste mer og mer. Vi satt derfor opp teltene bak Jøldalshytta, nede i en grop. Vinden snudde litt i løpet av natta og det blafret godt i teltene, men de sto støtt.

Neste morgen, fredag, blåste det like mye, og vi pakket ned alt uten at noe fløy avgårde, og satte kursen mot Svårtådalen og Trollheimshytta. Ingen vits å gå på Geithetta eller Trollhetta i sånn vind. Det var deilig å komme i ly inne i dalen, men da vi hadde gått litt over halvveis og satte oss ned for å ha pause, kom vinden dit også! Vi fant egentlig ut ganske fort at vinden kom fra over alt, hele tiden og at den ville nå oss uansett hvor vi var. Da vi startet å gå igjen passerte vi en bitteliten hytte, som lå midt mellom stien og elva. Vi lurte fælt på om den var åpen, men gikk videre.

Det var som vanlig sykt digg å komme fram til Trollheimshytta! Ikke bare var det sol der, men hytta ligger sånn til at det er ganske vindstille der også, selv om det suser i tretoppene rundt. Vi satte fra oss sekkene og tok av skoene. Jeg var superfornøyd med at jeg for første gang hadde tatt med meg slippers! Utrolig praktisk å slippe å ta av og på fjellstøvlene hver gang man skal noe. Jeg skal noe hele tiden, nemlig. Hente vann til hundene, gi dem mat, ordne båndet til Vilma som hun har surret seg inn i, hente vann til meg og Petra, koke vann til oss, gå på utedassen, ta bilde av reinsdyret som sto rett ved hytteveggen og glodde på oss, bære inn alt utstyret i hytta da vi bestemte oss for å sove inne og droppe teltet den natta, og så videre.

Ja, fordi vi visste at det var spådd mye vind. Spesielt lørdag. 19 sekundmeter på det verste, sa YR, og det kan jo både bli mer eller mindre. Lørdagens etappe er dessuten både lengst, hardest og mest utsatt for vind. Det er ingen trær og veldig åpent på veien over Mellomfjell mot Gjevillvasshytta. Vi var spente..

Vi sov kjempegodt inne på hytta! Hundene også. Nellie hadde vært ganske plagsom den første natta i telt, og jeg hadde ikke fått mye søvn. Jeg måtte ut med henne 2-3 ganger, og stadig vekk henta skåla med for å se om hun var tørst. Hun drikker jo så mye vann hele tiden. Det er faktisk såppas at vi bør snakke med dyrlegen om det snart. Men, hun roet seg med gjevne mellomrom, og jeg duppet vel av innimellom. Jeg måtte ligge helt stille, for hun satt seg opp hver gang ejg rørte på meg. En gang da jeg faktisk hadde sovnet våknet jeg av at hun skrapet meg i ansiktet med labben.. Hun satt og glodde intenst på meg. Sånn kan det gå når man ikke tar med teltvant hund i telt som ikke har blitt sliten nok enda. Jeg var forberedt. (5 km hadde hun gått.) Etter turen gjennom dalen var hun mye mer tilfreds, og i tillegg fikk hun være løs på Trollheimshytta. Hun brydde seg ikke mye om de andre turmenneskene som kom, men fulgte etter meg hva enn jeg skulle. Trofast og fornøyd bisk. (Jeg så forresten reinsdyret før henne da vi gikk ut av hytta, og fikk akkurat satt henne i bånd igjen, og ingen skade skjedd. Tviler på at det hadde skjedd noe, men jeg tar aldri sånne sjanser.)

Neste morgen drakk vi ekstra mye kaffe og forberedte oss på en tur uten kaffe i pausene, i tilfelle vi ikke skulle finne ly for vinden. Det tar nemlig lang tid å koke opp vann i sterk kuling. Vi lagde også matpakker som vi la i topplokket på sekken, så den var lett tilgjengelig og klar. Vindene var mye sterkere enn dagen før, og jeg var skeptisk. Vi la avgårde litt før ni, og begynte på oppstigningen som kalles for "De syv skuffelser". Sier det igjen, det er verken syv eller særlig skuffende.

Vi kom faktisk ikke så langt opp før vinden begynte å herje med oss. Den tok tak i sekkene våre og vi mistet ballansen. Dette var da vi fortsatt var noe i ly, så hvordan var det på toppen? Jeg sa at jeg ikke hadde helt trua på å fortsette. Jeg trodde verken vi kom til å blåse bort eller ikke klare det, men det kom til å føles som dobbelt så langt i den vinden, vi kom til å bli 3 ganger så slitne og vi kunne faktisk risikere å skade oss. Det er steinete på toppen, og hvis man faller med 13 kg på ryggen og tar seg i mot på steinene, kan det fort gå et håndledd. Så spørsmålet var altså om vi skulle presse oss selv, få en lite hyggelig tur som føltes altfor lang og risikere å skade oss, eller bruke vettet, snu i tide og gå gjennom dalen tilbake der vi kom fra. Siden vi verken hadde lyst til å bli hentet i helikopter eller bli skrevet om i avisa, så valgte vi det siste alternativet, det tryggeste som også var det smarteste.

Litt kjipt at turen ikke ble som planlagt, men vi var ganske fornøyde egentlig. Vi hadde tatt det rette valget. På vei tilbake gjennom dalen kom jeg på hytta vi hadde passert dagen før, og den fant vi ut at var åpen og ment for turfolk som trenger ly fra vind og vær. Det suste og knirket mens vi satt der og drakk kaffe med kakao i, og spiste maten vår. Hundene sov.

Vel tilbake i Jøldalen gikk vi til et sted jeg visste om og satte opp teltene bak en stor haug. Vi fikk fin ly for vinden mens vi lå tenfor teltene på liggeunderlag, i soveposene våre og spiste Real Turmat. Vi lå der og hadde det veldig bra og så et redningshelikopter suse fram og tilbake noen ganger. Det var også en ATV som vi så lysene til i det fjerne. Da jeg kom hjem så jeg på nyhetene på nett at det var to damer som måtte bli berget ned fra Trollhetta. Turen ble for lang for dem i den vinden, og de var nedkjølte. Det kunne vært meg og Petra.

Vi sov godt den siste natta og det ble helt vindstille i perioder. Planen var å gå på Svarthetta neste dag, med mindre vinden var like sterk. Den var dessverre det, så vi gikk til bilen i stedet. Da vi kom fram til den var vi våte av regn og vi ikke toppen av Svarthetta pga. tåke. Riktig valg igjen! Det ble altså ingen trekant denne gangen, men vi fikk en fin tur på ca. 45 kilometer i flotte høstfarger. Gleder meg allerede til å dra tilbake dit!
















Vel hjemme igjen så jeg på YR at det var meldt vindstyrke på opp til 30 meter i sekundet i Trollheimen! Det er freskt! Nei, bedre lykke på neste tur.

Takk for nå, kjære Trollheimen! I love you!

søndag 23. juli 2017

Sylan, sommeren 2017!

Tirsdag denne uken pakket Kjetil og jeg hver vår store tursekk, med mat som skulle holde for minst fire dager på tur og tre netter i telt. Planen var at vi skulle gå fra Væktarstua onsdag morgen, 19 km inn til Nedalshytta, campe der og gå inn til Storsylen neste dag og campe der i to netter til. Etter litt googling på forhånd fant jeg fort ut at det bare er stress å ha med hund opp på Storsylen, så vi var forberedt på at en skulle gå opp mens den andre passet hunder ved teltet, og så skulle den andre gå etterpå. Derfor skulle vi være to netter ved Syltjønna, vannet ved foten av Storsylen.

Jeg var nok litt rask med undersøkelsene i forkant av denne turen. Jeg leste en del om å gå trekanten i Sylan sist vinter, og da fant jeg ut at man kan kjøre til Væktarstua og parkere der, og gå innover på ski til Nedalshytta. Jeg visste om grusveien som gikk helt inn, men siden det verken er lov å kjøre på grusveien fram til Rondvassbu eller Jøldalshytta, tenkte jeg ikke mer over det. Jeg fikk altså ikke med meg at om sommeren kan man kjøre helt fram til Nedalshytta og parkere der. Jeg elsker å gå, men jeg vil heller gå 19 km som en del av turen langt inne i fjellet, enn på en sti ikke langt fra en grusvei vi kunne kjørt på..

Vi parkerte derfor på Væktarstua, og begynte på turen med godt mot. Det var fint, men bløtt. Det gjør oss ikke noe at det er bløtt, for det er nemlig ikke bare negativt. Ja, men kan få våte sko, men de blir våte av svette uansett. Bløtt terreng kan også bety mer mygg og klegg, men mygghatt og myggmiddel var med. I tillegg til at bløtt terreng er litt mer krevende å gå i, er det også snillere mot ben og rygger, både på folk og dyr. Det er også avkjølende med kaldt myrvann og småbekker for varme hunder. Vi møtte ikke en sjel på denne stien, og det er typisk hvor det er bløtt. Det liker vi. Det kan også ha med saken å gjøre i akkurat denne sammenhengen, at folk flest kjører helt frem før de starter på turen..

På begynnelsen av dag 1 beveget vi oss lenger og lenger fra grusveien, og en god stund så vi den ikke i det hele tatt, men da vi fikk øye på den igjen, så vi både biler og campingvogner som raste av sted oppover på den. Vi stusset fælt. Er det den samme veien? Kan man kjøre helt frem likevel? Hæ? Etter ca. en mil krysset stien vår grusveien, og vi mistet begge litt futten da vi forsto at vi faktisk kunne spart både tid og krefter på å ha kjørt helt frem. Vi så for oss hvor slitne vi kom til å bli etter selve toppturen vi faktisk kom dit for, og hvor uendelig langt 19 kilometer til bilen faktisk er med slitne ben. Jeg tenkte også på grusveiene fra trekanten i Trollheimen og Rondane, hvor utrolig lange de virker etter en lang tur i fjellet, og de er kun 5 og 7 kilometer!

Jeg rakk ut en arm og stoppet neste bil som kom nedover fra Nedalshytta. Det var to trivelige svensker fra Stockholm som mer enn gjerne lot Kjetil sitte på tilbake for å hente bilen mens jeg ventet med hundene på stien. Det var utrolig deilig da han kom tilbake med bilen under en halvtime senere. Vi kjølte oss ned med air condition og søkte ly for myggen. Det føltes bare riktig å hente bilen.

Vi kjørte fram til Nedalshytta og sjekket at alt faktisk stemte før vi dro et lite stykke tilbake og fant en super teltplass på en flat, passe tørr hylle ved en elv som bruset godt. Vi var veldig fornøyde. Neste dag skulle vi gå fra Nedalshytta og inn til Syltjønna og slå opp teltet der.

2017 må være et slags myggår! Vi var forberedt på mygg, og jeg som aldri pleier å ha med meg myggmiddel, måtte sause meg skikkelig inn på denne turen. Hundene hadde trøbbel med å slappe av i pausene. De fektet med labbene og glefset etter mygg. Vi hadde med hver vår mygghatt, og heldigvis bestemte jeg meg for at vi drar til butikken før vi drar inn til hytta. Der kjøpte jeg myggnett til hundene. De hadde kun to nett igjen, men det viste seg at Saga ikke var like utsatt som Vilma og Nellie, så det gikk bra. Myggnettene kom derfor godt med. Stakkars Vilma med sin store bulkete hovne snute, forsto fort at myggnett var en bra ting. Ingen av dem forsøkte å ta dem av seg, men kunne faktisk bruke pausene til å hvile og sove, som de pleier.

Resten av turen gikk som planlagt. Vi parkerte og startet på turen. Det var veldig lett å gå, for det var klopping over alle våte partier og ikke mye stigning. Vi fant en superfin teltplass helt nede ved Syltjønna, og hadde bekker som rant på hver side av teltet. Jo, det var ganske bløtt der, men ikke alt for ille. Det ble ikke vått i teltet, og hundene gikk tørre inn og la seg på kvelden. Ja, klart de sover inne i teltet med oss. Det er det de vil, og bortskjemte er de.

Siden vi skulle over tregrensa hadde vi med tre kroker som man kan skru ned i bakken og feste hundene i. Det var kjempesmart, og de kommer vi nok til å ta med på fremtidige turer også. Hundene nøt å ligge og snuse, sole seg og bare slappe av ute mens jeg og Kjetil byttet på å gå på toppen av Storsylen. De er alltid så rolige og flinke, og det er nok fordi de er trygge på at energien deres blir brukt opp tidsnok uasett, så de må slappe av mens de kan.

Dag 1 ble altså brukt på sti langs grusvei, dag 2 på å ta seg inn til Syltjønna og dag 3 ble brukt på topptur. Vi var veldig lykkelige over at det blåste godt dag 3, for da kunne man kose seg utenfor teltet og passe på hunder som koset seg uten å bli plaget av 2 millioner mygg. Jeg overdriver ikke altså. Det var ille.

Jeg gikk opp på toppen først, og startet litt før 10. Det så veldig bratt ut, og vi var litt spente på forholdene. Særlig Kjetil, som ikke er like høydesterk som meg, sa at han gru-gledet seg. Det sto nemlig i en brosjyre fra Trondheim Turistforening at man burde være ganske høydesterk for å gå denne turen, og at det var ganske luftig på toppen. Luftig kan bety så mye, har jeg funnet ut, for det er virkelig forskjell på hvor mye folk tåler og hva som er luftig. Spør du meg, så er de fleste topper luftige hvis du kommer langt nok ut på kanten. Har du derimot 30 meter fra en kant til en annen kant, er ikke toppen luftig. Har du kun 5 meter eller mindre å bevege deg på i alle retninger, eller du må klatre det siste stykket opp på toppen, er det meget luftig. På noen topper er det også en litt smalere egg man må over for å komme seg ut på det høyeste punktet, den kan også oppleves som svært luftig hvis den er både smal og det er bratt ned på begge sider. Er den derimot kun bratt på den ene siden, som jeg opplevde at denne var, så er det ikke så veldig luftig i mine øyne. Det er altså viktig å ikke blande sammen luftig med godt utsikt. Sikkert flere som kunne koset seg med denne turen hvis de ikke ble skremt bort av det med at man må være så høydesterk. Jeg kom derfor lykkelig ned fra en super topptur, og fortalte Kjetil at han bare skulle glede seg. Jeg viste han også videoopptak av det stedet som kan oppleves av noen som luftig. Han syns det så greit ut, og fikk også en veldig fin tur på toppen. Jeg var veldig spent på om han syns det var ekkelt å gå der, og han sa at det gikk helt fint, men at han fikk litt sug i magen et par steder. Er ikke det litt av spenninga med en topptur? Jo, han var enig i det, bare det ikke blir for spennende. Jeg kan forstå han, for jeg er like skeptisk til vann som han er til høyder. Skrekk er skrekk.

Kun én natt igjen i teltet før det bar avgårde til Nedalshytta og bilen neste dag. Været hadde vært fantastisk hele turen, og kun noen dråper falt på hodet til Kjetil da han gikk ned fra toppen. Han var helt tørr da ha kom fram til teltet, så det var nok bare en forfriskende dusj. Det blåste litt mindre på kvelden, og vi søkte dekning i teltet. Kjetil leste bok og jeg lå og stirret på solnedgangen fra den oppblåsbare madrassen min. Det kan ikke beskrives egentlig. Det bør oppleves.



Og bildene bør vel egentlig taes med noe annet enn en mobil som skulle vært byttet ut..




 3 spente hunder på vei til Sylan.

Her har vi gått 1 mil og kommet så langt som at Kjetil har hentet bilen. Hundene benytter sjansen til å hvile med en gang.

Saga var kun plaget med myggen dag 1, og syns jeg var passe teit som tok på henne denne hatten..

Endelig inne i teltet og rett i sovemodus.

Dag 2, og ferden går fra Nedalshytta og inn til Syltjønna.

Brukte kun 2 timer inn hit, og fant en utrolig fin plass til teltet. Storsylen i bakgrunnen.

Teltet sett fra en annen vinkel. 4-mannstelt fra Hilleberg. Veldig fornøyde med det!

Kjetil la fra seg boka. Sliten mann, og slitne hunder.

Klar for en ny dag, og toppen av Storsylen!

Ok, så er det litt luftig da, men det ser da alltid verre ut enn det det er.

Hurra! Jeg kom til toppen! Grensen mot Sverige går på toppen her, og selve Storsylen rager 1762 moh.

Jeg var ikke alene på toppen den dagen, og spurte en mann om han kunne ta bilde av meg. Praktisk!

Da bærer det ned igjen. Det er verre enn å gå opp, syns jeg.

Vel nede igjen, forteller Kjetil om turen og spiser Real Turmat før det er hans tur til å gå.

Enn å få solnedgangen på sengekanten, med lyden av en bekk som sildrer i bakgrunnen..

Nellie slapper også av i solnedgangen. Tenk at hun var løshund på gata i Ungarn i flere år, og var så heldig å fikk komme til oss. Kontrast.

Det finnes ikke noe bedre enn dette.

God utsikt på vei tilbake. Snart sitter vi og spiser vafler med rømme og syltetøy på Nedalshytta.


Takk for turen Kjetil, Vilma, Saga og Nellie! Jeg går stort sett alene med én hund i fjellet, men det var gøy å være på tur med alle sammen!

mandag 10. juli 2017

Oppdatering på Vilma!

Vilma er FRISK. Hun går på spesialfôr enda, og vi skal gradvis blande ut det fôret med hennes vanlige mat. Vi ferier med 6 kilometer i skogen i dag. Nellie og Vilma først, og så går jeg med Saga etterpå.

I kveld kommer det to søte snupper på besøk, som skal være her til torsdag. Det er Dyveke og Stella, som er døtrene til et vennepar av oss. De tar toget opp fra Lillehammer. Vi gleder oss! (Jeg vet om en svart og brun hund her i huset som kommer til å få over gjennomsnittet mye kos de neste dagene.. Ja, Nellie er nok favoritten der i gården.)




Ha en fin mandag!

fredag 7. juli 2017

Trekanten i Rondane, 2017!

Denne turen var som en drøm man ikke vil våkne fra, med et par elementer av mareritt.

Jeg har gått trekanten i Rondane før. Det var vel i 2013, og den turen kan dere lese om her. Sist jeg gikk hadde jeg med Saga, men siden hun har epilepsi, så vil jeg ikke ta henne med helt til Rondane i første omgang. Det er ikke en svipptur unna, men først en liten biltur til togstasjonen, så tre timer med toget til Otta, og så en time med buss og vi er fortsatt ikke helt fremme. Bussen tar oss til parkeringsplassen Spranget, som fortsatt ligger syv kilometer unna Rondvassbu, hvor turen starter for vår del. Det som trigger anfallene hennes er stress, så da vil jeg helle ta henne med på andre fine turer, uten så mye farting til og fra.

Marerittdelen av turen startet avreisedagen, hvor jeg med skrekk og gru så at Vilmas avføring var bare suppe. Det skjer ikke ofte, men det er ikke uvanlig at hundene får en dag med dårlig mage i ny og ne. Derfor har vi alltid Canikur eller Zoolac på lur. En pasta på tube som stabiliserer tarmfloraen. Jeg tok med tuben, og Kjetil ga Vilma en ekstra luftetur før han kjørte oss til togstasjonen, tirsdag morgen.

Vi fant plassene våre, og jeg var nervøs. Vilma virket stresset og ville ikke slå seg til ro. Det kunne være fordi det var skummelt med tog, men det kunne også være magen. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun peset mer og mer, og etter bare en halvtime skalv hun i hele kroppen. Hun er veldig lydig og husren, og hun vet så inderlig godt at hun ikke skal gjøre fra seg inne.. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hadde aldri vært i den situasjonen før. Heldigvis var vi i bakerste vogn, og helt bakerst var det en utgang som var adskilt med skyvedør fra resten av kupéen. Vi gikk dit. Akkurat i tide. Hun pep litt før hun la fra seg en dam med suppe. Jeg rakk ikke å tenke så mye, jeg bare ordnet opp. Bandt Vilma fast ved plassen igjen, hentet dorull og svart hundepose, og tørket opp alt. Ingen spor, ingen lukt! Deretter løp vi av toget på to holdeplasser, og hun la fra seg to visittkort på hver av perrongene. Hjelpe meg, for en tur! Da vi endelig kom fram til Otta la hun fra seg enda en suppeskvett på parkeringsplassen der, før hun drakk masse vann og roet seg. Det var heldigvis 30 minutter mellom tog og buss.

Aldri i mitt liv har en togtur gått så sakte. Glad det gikk så bra som det faktisk gjorde. Enn om hun hadde gjort fra seg inne i selve togkupéen.. Det kunne gått så mye verre. Bussturen gikk heldigvis mye bedre. Ingen uhell eller behov som meldte seg. Vi var dessuten de eneste passasjerene. To lykkelige individer gikk av på Spranget, klare for eventyr.

Det er egentlig litt lite å beregne tre dager på hele denne turen, men det var det vi gjorde. Dag 1 gikk fra Spranget, forbi Rondvassbu og inn mot Dørålseter. Været ble bare bedre og bedre. Opphold langs grusveien, litt regn i den korte pausen før det ble opphold da vi startet på selve trekanten. Hadde jeg gått helt inn til Dørålseter, som vi gjorde sist, måtte jeg lagt inn minst én pause til på veien, men sist gang jeg gikk denne turen så angret jeg på at jeg ikke teltet der hvor stien deler seg og går til Dørålseter og Bjørnhollia, så det gjorde jeg denne gangen. Ingen vits for meg som hadde med telt og mat å gå inn til en hytte for å sove der, når jeg må tilbake samme vei neste dag uansett. Vi slapp altså unna noen kilometer der, og hadde det helt topp på teltplassen vår. Litt regn i lufta etter at teltet var oppe, men det ga seg etter en times tid. Vi våknet opp til supert turvær med sol og store hvite skyer neste dag. Jeg måtte bare ut med Vilma én gang i løpet av natta, og neste morgen virket hun litt bedre i magen. Jeg fortsatte å gi henne Canikur. Selve almentilstanden hennes var bra hele tiden altså, hvis ikke hadde jeg avbrutt turen, eller tatt med en annen hund. Vilma var både leken, ivrig og så med stor lyst på maten som bare jeg spiste, alle tre dagene.

Dag 2 gikk fra teltplassen vår til en ny teltplass ovenfor Bjørnhollia. Turen var fantastisk. Vi gikk sakte og nøt hvert sekund. Jeg hadde fokus på at jeg skulle kose meg og slappe av, og heller ta en pause for mye enn en for lite. Som nevnt før, har heg alltid vært dårlig til å ta pauser. Jeg har duret avgårde mot dagens mål, som om det var noe jeg måtte rekke. Men, målet er der uansett, og det er ingen vits å komme fram så fort som mulig for å sitte på målstreken ekstra lenge. Nei, jeg har blitt mye flinkere til å leve i nuet og vi nøt turen. Pausene ble lange, og jeg ble igjen overrasket over at tiden gikk så fort.

Da vi kom fra til dagens mål, fant jeg en teltplass ved en stor bekk. Det var drikkevann, så det var helt ypperlig. Vi hadde sol akkurat til vi skulle legge oss, som var helt perfekt, for det blir fort rasende varmt i teltet når sola står på. Det merket vi neste morgen. Da sto sola på teltet, og jeg som hadde satt klokka på 06:30, hadde ingen problemer med å komme meg ut av teltet. Der var det hett! Jeg hadde grublet litt på forhånd om jeg kom til å få en kald tur, siden det var spådd ned mot 2 grader hver dag, men det gikk over all forventning. Sola varmet hele tiden, og det var kun vinden som var kald. Jeg hadde med meg den ultralette vintersoveposen min, og sov som en stein i den. Vilma ble pakket inn i jervehiet sitt, med min jakke på toppen. Tenkte først at jeg var litt hønemor, men det var faktisk bare is i vannskåla hennes neste morgen, så natta hadde vært kald, og hun var nok bare fornøyd med litt ekstra comfort.

Veldig glad for at jeg kom i gang så tidlig dag 2. Det var et supert sted å drikke kaffe, spise frokost og kose seg lenge på. Det var ikke et eneste insekt i lufta, ingen andre folk, sol og vindstille. Eneste lyden var bekken som sildret og en gjøk som aldri ble lei av å si koko. Vilma hadde sovet hele natten og virket veldig fornøyd. Hun hadde spist litt dagen før, små doser fordelt utover dagen, med CaniCur på toppen. Jeg var spent på magen hennes, og bestemte meg for å helgardere meg og ikke gi henne noe mat før vi var helt i mål. Ikke ulikt det vi gjør hjemme. Da får de mat ca. klokka 17 hver dag. Jeg pakket sammen alt, og vi var klare for siste etappe med hjemreise samme kveld.

Siste etappe er nok favorittetappen min. Den går fra Bjørnhollia gjennom Illmannsdalen, og tilbake til Rondvassbu. Det er litt stigning på starten, men så er det veldig lett å gå resten av turen. Fin sti, og ikke mye stein. Fin for hundelabber også. Da vi hadde kommet halvveis fant vi et fint sted å ha pause. Vi var der i nesten to timer. Vilma sov mens jeg fylte på med energi. Jeg fikk vondt av henne. Hadde så lyst til å gi henne mat. Hun trenger jo også masse energi på en sånn tur, men jeg kunne ikke ta sjansen. Jeg trøstet meg med at hun fikk i seg nok vann. Det hadde vært krise hvis hun ble dehydrert i tillegg.

Da vi omsider kom ned til den samme gruseien som vi startet på, og hadde 7 kilometer foran oss til Spranget, satt Vilma seg ned for å gjøre fra seg, og spruten sto. Det var ikke en gang suppe. Det var gul saft. Jeg har aldri hatt så store øyne før. Stakkars Vilma, og stakkars meg. Skal det bli samme marerittet på vei hjem? Jeg gikk fra å være i nyte turen vi straks var ferdig med-modus, til å stresse med hjemreisen-modus. Vi hadde koset oss masse i tre hele dager, men det ble en litt brå avslutning på hyggen med den safta..

Men det skulle vise seg å gå helt fint. Vi kom oss på bussen fra Spranget klokka 17, og den brukte en time ned til Otta Skysstasjon. Der hadde vi god tid før toget kom. Vilma roet seg ned og fikk noen småturer på gresset innimellom. Da toget kom fikk vi en annen plass enn den vi hadde fått på billetten, og hadde en kupé for oss selv. En ordentlig hyggelig konduktør på vei opp, akkurat som på vei ned. De reddet virkelig reisen vår ved å vise omtanke for Vilma, og hele tiden opplyse meg om hvilke stopp jeg kunne lufte henne på. Full score til NSB på denne reisen, full score til Rondane Nasjonalpark og full score til værgudene, turutstyret mitt og motet til Vilma.




Etter 7 kilometer på grusvei, og så ca. 8 kilometer til langs en fjellrygg og ned i dalen, kom vi hit. Et supert sted å campe.

Fra dag to, tidlig på turen. Bildet er tatt bakover.


Lykkelig hund kjøler ned labbene sine.


Flink og bærer litt av maten vår. Kløven ble dessverre ikke så mye lettere på turen, men den var ikke tung i utgangspunktet. Ca. 1,5 kg på hver side.


Nyter en pause uten kløven på. Strekker litt på ryggen og skuer utover før hun tar seg en blund.


Viltgryta til Real Turmat er veldig god, syns jeg. Pasta Bolognese er også en favoritt.


Her var det folk som badet sist jeg gikk forbi. Da var det utrolig varmt, og til og med landkrabber som meg ble fristet til å ta et dykk. Det ble med tanken. I år var det ikke helt den samme temperaturen, og jeg var bare glad for det.


Fremme ved teltplassen ovenfor Bjørnhollia. Teltet står rett til venstre, utenfor bildet.


Trøtt i trynet.


Lang pause den siste dagen.


Elsker slitne hunder, men det var iblandet litt bekymring på denne turen, dessverre.


Her var vi i nesten to timer, og kunne lett vært der i mange timer til. Det rant en elv rett nedenfor der jeg står og tar bildet, og det var akkurat i passe ly for vinden.


I gang igjen. Siste etappe før grusveien til Spranget.


Her kan vi se grusveien og noen sauer i det fjerne.


Takk for oss, vi sees igjen tamme, smådumme, fine sauer.



Og Vilma, du skal få en ny tur i sommer hvor du ikke er dårlig i magen! Det fortjener du.


torsdag 8. juni 2017

Energi og valg av rase..

Å ha hund kan være både enkelt og utfordrende. Enkelt fordi hunder har en enkel måte å tenke på, og forstår du hvor lite komplisert det er, så er det lettere å forstå hundene. Noen individer er smartere enn andre, men alt i alt, så er det instinktene som styrer dem.

Instinkter er både livsnødvendige prosesser og egenskaper. Spise, bæsje, jage, vokte, varsle, sove, samle. Forskjellige raser har forskjellige egenskaper, men også forskjellige individer av samme rase kan være rake motsetninger. Derfor er det ikke alltid sånn at du får det du har tenkt deg når du velger hund ut i fra rase. Det finnes Border Collier som ikke har et godt gjeterinstinkt, det finnes Rottweilere som ikke vokter, det finnes huskies med dårlig pels og det finnes fuglehunder uten jaktinstinkt. Det er altså ikke garantert at man får en pakke med standardegenskaper når man velger en viss rase.

Rasebeskrivelser kan brukes som et utgangspunkt når man skal velge hund så lenge man er bevisst på det jeg nettopp har skrevet. Man har ingen garanti for hva man får. Men vær kritisk til informasjonen du leser. Hvem har skrevet den? Mange beskrivelser på nett er skrevet av folk med svært lite kunnskap om raser og egenskaper. De tar for eksempel ikke med at noen egenskaper er medfødt og andre er tillært. Å si at en hunderase bjeffer mye, er flink til å trekke og bære kløv, eller barnevennlig og en god familiehund, har ingenting med rase å gjøre i det hele tatt. Dette er tillærte egenskaper/uvaner, og handler om hvert enkelt individ, ikke rasens egenskaper. Å skrive at en hunderase er snill og flink med barn antyder at dette er noe som ligger helt naturlig for denne rasen, og at man ikke må jobbe like mye med dette om man velger akkurat denne typen hund, og det kan få alvorlige konsekvenser. Hundeeieren kan komme til å lene seg mer på rasebeskrivelsen og kanskje jobbe mindre med å venne hunden til barn. Det kan i verste fall få fatale konsekvenser.

Så hva skal man se etter når man velger hund? Det viktigste av alt er at du får en hund som passer til din livsstil. En hund som kan være med på det meste du foretar deg av aktiviteter, enten du er en rolig pensjonist og liker å jobbe i hagen, et friluftsmenneske som liker å gå langt i fjellet eller en vanlig hverdagsmosjonist, som går en 20-30 minutters tur hver dag. Det viktigste er altså energinivået til hunden, men også kroppsbygningen har noe å si hvis hunden for eksempel skal gå mye i fjellet. Skal hunden gå 30 minutter i nabolaget hver dag, eller bare være løs i en stor inngjerdet hage, så har ikke kroppen like mye å si, annet enn at du selvfølgelig bør velge en rase som ansees som frisk. Ikke velg raser som har blitt avlet fram med defekter. Både Mops og Engelsk Bullterrier er raser med store fysiske utfordringer, og begge vil slite på 30 minutters turer pga. ødelagt respirasjonssystem. De har rett og slett store problemer med å få puste. Mange vet ikke dette og syns at Mopsen er søt som sitter og sover, og at den Engelske Bullterrieren er kul og lat, men faktum er at disse sliter med å få puste, og derfor finner passende sittestilling og tempo på grunn av dette.

Det er en større feil å velge en hund med mer energi enn man har bruk for, enn omvendt. Hvis hunden ikke vil ut i regnet eller ikke er så glad i å gå langt, så er det ikke verre enn at du lar den bli igjen hjemme mens du får ut din egen energi på tur. Skulle det være sånn at hunden står og tripper, full av energi, og du har mer lyst til å ligge på sofaen, så kan det bli problematisk i lengden. En hund som ikke får utløp for energien sin vil mest sannsynlig få en del uvaner. Hvilke uvaner den får avhenger av hva den har tilgang til når den er alene, og hvilken personlighet den har.

En hund full av energi, som ikke får utløp for den energien, vil finne en måte å få den ut på. Står hunden bundet på en plen, er sannsynligheten størst for at den vil grave hull i plena og kanskje jage sin egen hale. Hvorfor blir det en uvane som er vanskelig å lære den av med? Fordi den får en belønning hver gang den er ferdig med gravingen og halejagingen. Belønningen er at den blir sliten, og det er den gode følelsen den var ute etter. Binder du fast en hund i hagen som er sliten etter joggetur, er sannsynligheten større for at den legger seg for å slappe av.

Videre vil en hund full av energi som er alene hjemme med tilgang på hele huset, ganske sannsynlig finne på masse rampestreker, som å bite på ting, herje og kanskje også lage mye lyd. En hund full av energi forlatt i bur kan finne på å ødelegge teppet den ligger på, bite på seg selv og også prøve iherdig på å komme seg ut av buret. Dette kan utvikle seg til å bli klaustrofobisk og ekstra stressende for hunden, fordi den i tillegg til for mye energi føler seg fanget.

En hund full av energi er en frustrert hund. Om den i tillegg har en dominant, som ikke er det samme som aggressiv, personlighet, er sjansen stor for at den vil prøve å dominere hjemme. Den vil ta kontroll på situasjonen som den selv kjenner at ikke er i balanse. Dette kan begynne med søt rampete oppførsel, som napping i klær og napping etter hender. Den får anfall hvor den løper rundt og herjer, også oppe i møbler hvor den ikke får lov til å være. Den mister respekten og prøver hele tiden å tøye grensene og hvis den ikke blir irettesatt, vil den føle mer og mer at det er den som er sjefen i flokken. For mye energi, dårlig irettesetting og dominant personlighet kan føre til aggressiv oppførsel. Det er helt naturlig, for hunden kan ikke gå tur med seg selv, men vil finne andre måter å få kontroll på, og dermed få en tilfredsstillende følelse hver gang det gikk dens vei. Det er viktig at man er klar over hva som er dominant oppførsel, og at man ved det minste tegnet til dette viser hunden hvem som er sjefen i flokken. Ikke med høy stemme og harde tak, men med tydelig dominant kroppspråk. I tillegg er det viktig å avslutte situasjonen, og hunden må være ute av sin dominante holding før du går ut av situasjonen selv. Da har hunden gitt fra seg kontrollen, og dere kan gå videre.

Hvis man allerede har gjort feilen med å skaffe seg en hund med høyere energi enn man kan takle, eller har tatt over en hund som har utviklet disse vanene, så må man være klar over at dette ikke lar seg fikse på kort tid. Det tar som regel lenger tid å bli kvitt uvaner enn å danne dem. Jeg er motstander av at hunder skal oppholde seg i bur i en lengre periode flere dager i uken, men i dette tilfellet kan bur være et godt hjelpemiddel på veien. Det er dog viktig at man kun legger hunden i buret når den er sliten og vil sove. Hvis man alltid går/jogger/sykler langt med den før den legger seg i buret, så vil den etter hvert forstå at det er en hvileplass, og nye vaner vil sakte, men sikkert dannes. Jeg har tre hunder nå, hvor to av dem har veldig høy energi. Jeg sørger for at de er passe slitne når jeg forlater dem og vil gjerne at de skal tenke "Endelig gikk den gærne dama, sikkert på'n igjen når hun kommer tilbake, så det er best å slappe av mens vi kan!". Ingen av dem er i bur lenger.

Det er mye innenfor hund jeg ikke har erfaring med, men det jeg har gjort til nå fungerer. Det er ganske basic. Hund med lav energi trenger ikke like mye trim, og kommer fortere i avslapningsmodus enn en hund med høy energi. Hunder med høy energi må man virkelig trimme hvis man vil at de skal være flinke og rolige når de er inne, alene eller i hundegården. Det er vanskelig å si akkurat hvor lenge man må gå med dem, eller hvor mange kilometer, for det er litt opp til hver enkelt hund, men mine nøyer seg nå med 5-6 kilometer om dagen og litt ekstra langt på fridager. Ekstra langt er alt fra 10-25 kilometer. De både tåler og har godt av en hviledag i ny og ne. Vi kjenner hverandre så godt nå, at de vet at det ikke er noen grunn til panikk på en rolig dag.

Og husk, det finnes både late Huskies og uintelligente Border Collies. Bli kjent med hunden din, ikke kun rasen, så finner du ut hva den trenger og gir den det. Da blir det lett å ha hund.

torsdag 25. mai 2017

De Syv Søstre!

Ok, sommeren nærmer seg, men vi har ikke lagt en eneste plan. Sånn er det hvert år. Vi tenker ut en del forskjellige alternativer før sommeren, og når sommeren plutselig er der, så sjekker vi værvarselet og drar dit det er spådd best vær, som forhåpentligvis er et sted i Nord-Norge. Det kan så klart bli helbom, men sånn er det bare. Det er Norge vi ferierer i, og Norge er ustabilt. Jeg liker det! Kontraster er fantastisk!

I fjor ble det ikke så mange ville påfunn. Det var første sommeren vår med kun tre hunder, og det er uaktuelt å sette én av dem på kennel og ta med to på fjelltur. Har ingenting i mot at andre gjør det, og hundene tar ikke skade av det hvis kennelen er bra, men jeg klarer det ikke. Hundene våre er aldri alene, og sånn skal det fortsette å være. Årene før kunne vi sette de to med minst energi på kennel, mens vi tok med de to siste på fjelltur. De to på kennel ble som regel Fargo og Nellie. Minst energi, og vanskeligst å ha med seg på ferie. Fargo skrek bokstavelig talt non stop i bilen, og Nellie maset veldig og klarte ikke å roe seg i pauser på fjellet og i teltet. Det er mye jobb med fire hunder, og vi har ikke hatt mer enn én hundefri ferie på over ti år! Vi trenger ikke det. Vi elsker hundene våre! Men, det var ganske behagelig å få et par uker med kun Vilma og Saga. Det var null stress og bare hygge, selv om det var litt trist å tenke på Nellie og Fargo på kennel. Vi trøstet oss med at de fikk lange turer før vi dro, så de ble slitne og mer avslappet på kennelen, og da vi kom hjem var Vilma og Saga slitne og vi kunne fokusere ekstra mye på Fargo og Nellie.

Vi tok derfor med oss både Vilma, Nellie og Saga da vi dro avgårde mot Nord-Norge i fjor sommer. Det var stille og fredelig i bilen, men vi var spente på hvordan Nellie skulle takle teltlivet. Hun hadde separasjonsangst da vi fikk henne, men nå går det fint. Hun får den tilbake i teltet fordi hun ikke er like trygg der enda, og blir hysterisk hvis en av oss går 10-20 meter fra teltet.

Jeg husker ikke hvor mange dager vi hadde til rådighet, men jeg visste at jeg ville prøve meg på De Syv Søstre. Det er syv fjelltopper som ligger på rad og rekke langs Helgelandskysten. Vi har vært der to ganger før. Den første gangen med Fargo og Vilma, og det ble en lang tur der, men ingen topper. Neste gang dro vi med Vilma og Saga, og vi gikk nesten på toppene til Tvillingene, men det er bratt og steinete helt øverst, så vi byttet på å passe hunder og gå på toppene på slutten. Jeg gikk først opp og Kjetil satt igjen, og så motsatt. Bedre det enn å dra med hundene helt opp.

Jeg hadde jo hørt om de gale menneskene som tar alle syv toppene på en tur, og første gangen jeg var der lekte jeg med tanken. Da var jeg frisk og rask! Siden formen min har vært ganske dårlig den siste tiden, så har jeg ikke turt å tenke på det en gang. Jeg får nemlig litt tvangstanker om å gjennomføre sånt som jeg går og tenker på og lite flink til å høre når kroppen trenger hvile. Sist gang vi var der var kroppen min litt friskere, men langt fra den formen jeg er vant til å være i. Jeg var derfor superspent da vi kjørte oppover, og turte ikke si til Kjetil det jeg egentlig tenkte. Jeg sa til han at mest sannsynlig kom jeg ikke til å klare alle toppene, og at det kunne hende jeg måtte avbryte hele turen. Det går heldigvis en sti ned fra hvert av fjellene, så sånn sett er det lett å bryte. Inni meg tenkte jeg at jeg ikke visste hva jeg gikk til, og at jeg var usikker på om formen min hadde blitt såppas bra at jeg ville klare det, og at jeg kom til å bli supermisfornøyd hvis jeg måtte bryte. Jeg måtte klare det! Jeg trengte en skikkelig opptur! (Eller syv.)

Det var mest jeg som var gira på å gå denne turen. Aldri går jeg for å bevise noe for andre, men jeg blir veldig fornøyd på innsiden når jeg har klart å gjennomføre et mål jeg har satt meg. Pur glede. Derfor hadde vi planlagt at Kjetil skulle kjøre meg opp tidlig neste morgen og passe hundene mens jeg gikk. Han hadde med bøker og skulle bare slappe av ved teltet sammen med dem.

Jeg sov dårlig. Det ene beinet mitt verket og jeg fikk maks fem timers søvn. Da klokka ringte neste morgen spratt jeg likevel opp. Jeg hadde lagt fram alt jeg skulle ha på meg og pakket sekken kvelden før. Det var bare å kaste seg i det. Jeg plastrert føttene med preventiv sportstape og drakk et par kopper med kaffe. Prøvde å få i meg frokost, men jeg var så spent. Klarte bare å spise én banan. Ikke smart. Jeg vet hvor viktig det er å få i seg nok næring.

Kjetil og hundene kjørte meg til parkeringsplassen ved Breitinden. Hadde lest om turen, og det var smartest å begynne der. De to første toppene, Breitinden og Kvasstinden er nemlig ganske utfordrende. Når du er ferdig med de to og på vei opp mot Tvillingene, må jeg si at resten av turen bare er kos i forhold. Ikke misforstå. Turen er fortsatt hard, men starten er absolutt den største utfordringen. Også for de med mer enn én banan i systemet.

Allerede på parkeringsplassen møtte jeg to mennesker som skulle vise seg å bli veldig viktige for meg på denne turen. På slutten ble jeg litt viktig for dem og, men de hadde klart seg uten meg. Jeg er ikke like sikker på om jeg hadde klart turen uten dem. De var nemlig meget motiverende! Vi startet turen sammen og gikk opp på de to første toppene. De var i 50-årene, fra Steinkjer og i knallform. Jeg kjente godt den dårlige formen min opp mot første topp. Jeg var kvalm og svimmel, men bet tennene sammen. Drakk masse vann og fant fram noen nøtter som jeg knasket på mens jeg gikk. Da vi kom ned fra topp nummer to var jeg så sliten som jeg aldri har følt meg før. Ikke godsliten, men vondsliten. Sånn man blir når man ikke er helt frisk. Sliten er nemlig en følelse jeg elsker, men ikke på denne måten. Jeg måtte bare sette meg ned.

Det fantastiske paret spurte om de skulle bære sekken min og gjorde alt de kunne for å få meg med videre. Det skal mye til for at jeg da ikke blir med, og enda mer til for at de skulle bære sekken min! Jeg sa bare at jeg trengte litt tid og at de skulle gå i forvegen. Jeg fikk telefonnummeret deres, i tilfellet det skulle skje noe, og sekken ble igjen hos meg. Jeg la meg ned i fem minutter og prøvde å fokusere på alt som var positivt. Jeg spiste brødskiver med majones og salami, og drakk en Red Bull. Jeg har aldri hatt med Red Bull på tur før, og egentlig aldri kjent effekten av den, men nå var den prikken over i-en på måltidet mitt. Jeg kjente at jeg fikk mer energi, tok på sekken og trasket sakte videre mot topp nummer tre. På veien fant jeg snø som jeg stakk ansiktet ned i. Det hjalp. For en fart jeg fikk opp!

På vei opp mot topp nummer tre møtte jeg superparet, Håvard og Marit. De spurte om det var en ørliten sjanse for at jeg ville droppe toppen og bli med dem videre mot topp fire. Nei, nei, aldri i verden. Nå skulle jeg fullføre, og det uten et eneste hull. Jeg slukte topp nummer tre, som er den ene tvillingtoppen jeg har vært på før, raste opp på topp fire, som er den andre tvillingtoppen jeg har vært på før. Fikk enda mer pågangsmot. I det fjerne så jeg Håvard og Marit. Har litt på følelsen at det ikke bare var jeg som gikk fort, men at de også slo av litt på tempoet. Vi møttes i hvert fall igjen og topp fem, seks og sju gikk vi på sammen. Gøy for meg at de ble så imponerte over meg. De hadde vært så sikre på at jeg skulle avbryte. De så jo hvor sliten jeg var.

De siste toppene var såklart slitsomme, og på topp nummer seks fikk vi regn, lyn og torden. Vi snek oss opp og var raskt nede igjen fra den. Klissvåte. På begynnelsen var jeg nesten litt flau for oppakningen min. Jeg hadde med Bergans Helium 55 liter, og den var ikke full, men noen kilo veide den. Det var bare nyttige kilo, fant jeg ut. Marit og Håvard fikk litt mat av meg da de gikk tomme, og selv kunne jeg skifte fra våt jakke og treningsgenser til tynn ullgenser og en fantastisk god fiberjakke fra Black Diamond da det sluttet å regne. Ingen av oss, meg selv og Kjetil inkludert, trodde det skulle bli særlig mørkt på kvelden. Ikke trodde vi at vi skulle bruke så lang tid heller. Det ble mørkt. Vanskelig å finne stiene og merkingen. Vi møtte flere folk som ikke fant veien ned, og lettelsen var stor da jeg fant fram hodelykta mi! Det var en ganske stor gjeng som gikk sammen ned fra den siste toppen. Noen av dem hadde vi pratet med underveis også, så det var nesten som vi traff igjen gamle kjente. Jeg gikk foran og fant merker, og passet på at alle hang med. Noen steder hvor det var veldig bratt var det lagt ut tau som hjelpemiddel. Det tok tid å komme seg ned. Hele fire timer brukte vi ned fra siste toppen, men alle kom seg ned, og lykkelige var vi for at vi hadde fullført. Marit, Håvard og jeg startet 08:45, og satt oss inn i bilene våre 02:20.

Tusen hjertelig takk til Kjetil som ventet og ventet, og kjørte meg til og fra. Han hadde til og med kjøpt Guinness til meg og satt den i kjølerommet på bilen, så jeg fikk kald Guinness da jeg kom fram! For en mann, og for en TUR! I did it!! HURRAAAA!




På Kvasstinden, topp nummer to. Foto: Marit Strugstad.



På Botnkrona, topp nummer sju, i fiberjakka! Glad det sluttet å regne og godt jeg ikke visste at det skulle ta fire timer å gå ned igjen..




Neste dag møtte jeg forressten en som hadde gått motsatt vei, og jeg lurte på hvordan det var. Han sa at han gikk på en smell på slutten. De trodde nemlig de bare hadde en liten knaus igjen, siden Breitinden er den laveste toppen.. Hjelpes.. Glad jeg leste om turen på forhånd. Det bør man alltid gjøre, og de hadde ikke gjort det!

Det hører med til historien at jeg ikke kunne gå vanlig de seks påfølgende dagene.
Verdt det!

onsdag 24. mai 2017

Vår!

Ute er det full vår, og snøen er borte. Det er så fint med hvitveis og grønne blader som popper opp over alt! Det lukter godt, og det er fantastisk å høre fuglesangen.

I dag regner det, men det må til. Liker å gå i regn også. Da er det ekstra godt å komme inn igjen å ta på seg tørre klær og ta seg en velfortjent kaffekopp.





Håper du har en fin dag!

fredag 12. mai 2017

Skriv under!

Akkurat i det jeg skulle til å blogge om en tur jeg gikk i fjor, så kom jeg over en forferdelig sak. Dyremishandling på det groveste. To tyrkere poserer på hver sin side av hunden de nettopp har skåret ørene av. Dette er min blogg, og jeg kan heldigvis banne så mye jeg vil her. Fy faen i svarteste hælvete, sier jeg da! At det går an å gjøre noe sånt mot et forsvarstløst og uskyldig dyr! Jeg hadde IKKE klart å oppføre meg om jeg hadde truffet dem. Jeg har tanker om hva jeg ville gjort med dem, og de tankene er ikke pene. Jeg kan bare håpe på at noen allerede har oppsøkt dem, og vært like kreative som jeg ville vært.

Jeg får VONDT inni meg når jeg ser sånt. Jeg gjorde det lille jeg kunne og skrev under på underskriftskampanjen om at de bør få mer straff enn en stusselig bot. Skriv under du og!

https://www.change.org/p/sign-justice-for-dog-with-ears-cut-off-for-selfies


mandag 8. mai 2017

Takk for sist!

Det er over ett år siden jeg blogget! Hver gang jeg har gått inn på bloggen har jeg bare lest innlegget om at Fargo ikke lever lenger og that's it. Nå scrollet jeg meg nedover siden og endte opp med å lese turreferatet fra Trekanten i Trollheimen. Det var den tredje gangen jeg gikk den turen, og da var jeg mer sliten før turen enn etter jeg hadde gått den. Formen var med andre ord ikke helt på topp. Men det utviklet seg likevel til å bli en drømmetur, og nå ble jeg skikkelig gira på å dra til Trollheimen igjen. Hva er det med den plassen som gjør at jeg alltid vil tilbake? Jo, det er få folk der, variert og passe utfordrende terreng, hundevennlig både i terrenget og på hyttene, rikelig med vann, fine teltplasser og dagsetappene på selve Trekanten er perfekte. I tillegg er det jo utrolig fint der! I år har jeg lyst til å utforske nye deler av Trollheimen. Kanskje bevege meg mot Innerdalen. Den er det mange som skryter av. Kanskje blir det en tur opp på tårnet også, hvis noen kan passe på hunden min. Det har vært hunder på Innerdalstårnet før, men jeg ser ærlig talt ikke vitsen med å slepe dem med opp dit.

Når jeg tenker meg om, så har jeg jo faktisk gått Trekanten en gang til etter jeg blogget sist. Da hadde jeg med meg Vilma, og ikke Saga. Det er jo stort sett Saga jeg har hatt med meg, for hun er jo gullet mitt, men hun har ikke vært helt i form. Etter en drøss med tester, både blodprøver og MR av både hjernen hennes og ryggen, så fant dyrlegen ut at hun mest sannsynlig ikke lider av noe veldig alvorlig, men at det er epilepsi det dreier seg om. Jeg bekymret meg jo nesten ihjel da jeg så de små anfallene hennes, hvor hun plutselig ble veldig svimmel, gynget og skjenet til den ene siden. Hun har heldigvis ikke hatt noen kraftige anfall, så foreløpig avventer vi med medisiner. Det er visst ganske stygge bivirkninger på dem, og ingen vits å sette henne på dem når anfallene er så milde som de har vært. I tillegg til disse anfallene har hun en defekt et sted i høyre bakbein/-fot. Dyrlegen syns ikke det ser ut som hun har særlig vondt, og det ser ikke ut til å henge sammen med anfallene hennes. Jeg nevnte ved sist besøk, da vi hadde planlagt en runde på vanntredemølla med henne, at den ene labben hennes såvidt er litt mer bustete enn den andre. Da så hun på den og så at tre tær sto litt mer til værs enn resten av dem. Mest sannsynlig noe hun har blitt født med, og det kan være årsaken til at hun svinger litt rart på det beinet de sitter fast i. Det er ikke annet å gjøre enn å stole på at dyrlegen vet best, og følge nøye med selv.

Saga kan nok være med på lange fjellturer igjen, men det er mer avslappende for meg å ha med hunder jeg vet er 100% friske. Jeg kommer til å ta med Saga igjen også, men da skal det være på en tur som ikke er for hard selv om den er lang, og vi skal ha god tid og ta pause ofte. Føre var-prinsippet er alltid lurt å følge.





Her venter Saga på sin tur i MR-maskina. Heldigvis er hun forsikret, og kvoten hennes ble brukt opp for et helt år. Tror det egentlig kostet 30 000 for MR av rygg og hjerne.




Vilma har ikke fått solstikk, men vet å slappe ordentlig av når kløven er tatt av. Da vet hun at pausen er av det lengre slaget. Dette er fra dag to over Mellomfjell. (Snota er toppen i bakgrunnen der, og der har jeg og Saga vært.)




Vilma og jeg har en pause på den siste etappen av Trekanten i fjor. Det var spådd masse regn, men det kom først da vi satt under tak og ventet på skyss hjem igjen.





Ja, da har jeg vel kanskje begynt å blogge igjen! Kjennes bra ut!

Hei så lenge!

tirsdag 26. januar 2016

Takk for alle fine turer, Fargo.

Nå er ikke Fargo hos oss lenger.. Han har slitt med sterk separasjonsangst helt siden vi fikk fra Foreningen for Omplassering av Dyr, for ti år siden. Angsten hans ble verre etter jul. Oppklorte dører og søppel utover kan vi leve med, men tisset er problemet. Vi må kjøpe oss ny seng nå, for den har han nettopp tisset ned. En hel kortside og en halv langside var gule av tiss. Vi hadde han på riktig side av grinda, og jeg var bare borte i 45 minutter, men han fikk panikk og åpnet alle dører og fant seg noe å sette den betryggende gode lukta si på. Hadde han "bare" tygget hull i den, så kunne den stått, men vi kan ikke ha en seng full av tiss. Vi har hatt det sånn, av og på, i 10 år. Nå klarer vi ikke mer, og det er ikke hyggelig å være Fargo heller, med så mye angst. Har ikke ord for hvor trist dette er, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om det er greit å avlive pga. dette, men jeg vet med meg selv at terskelen vår er skyhøy for å avlive, og jeg vet at vi har gjort alt vi kan for han. Over ti år med Fargo har vært mye frustrasjon, men såklart mest glede.




Savner deg for alltid, Fargo.

torsdag 7. januar 2016

Godt nyttår!

Ja, jeg håper det blir et supert år. For at det skal bli det, så må noe gå i oppfyllelse. Jeg må få tilbake energien og helst bli kvitt betennelsen i kroppen, men energien er viktigst. Jeg er så vant til å være den som orker mest og som blir sist sliten, og dessuten blir jeg vanligvis veldig fort restituert etter hvile. Nei, nå må den sabla kroppen høre på meg. Ok, det er kanskje jeg som må høre på den, og det gjør jeg, men hvor lenge er det meningen at jeg skal ta det med ro? Jeg hater å ta det med ro!

Mens jeg venter på bedre tider, ser jeg at kjøkkenet begynner å ta form. Det tar mye lenger tid enn planlagt, for selv om vi endte opp med å få alt i tide, så fikk vi feil benkeplate. Kanten  på benkeplata vi skulle ha er ny, og ser mer ekslusiv ut enn typiske kanter på laminatplater. Vi så det heldigvis med en gang, og brukte ikke tid på å montere den. Foss Plater kommer med ny plate om et par uker, og da monterer de den selv. Det var faktisk litt hell i uhell, for målene som hadde blitt tatt av kjøkkenet tok ikke hensyn vinklene i rommet. De er ikke helt i 90 grader, så ny benkkeplate måtte vi fått uansett. Glad for at vi ikke har tatt noen mål selv, for hadde vi det, så kunne det gått ut over oss økonomisk. Nå er det kjøkkenleverandøren som måler opp, og blir det feil, så er det ikke vår skyld. Anbefaler alle som skal kjøpe nytt kjøkken og gjøre det på den måten.

Nå gleder jeg meg til ny benkeplate, og til elektrikeren kommer! Ingen strøm der inne enda, så vi har ikke fått tatt i bruk hvitevarene enda. Gulvet kan heller ikke legges før varmefolien på gulvet er klargjort. Tror helheten blir veldig bra.



Her er Saga i julemodus. Vi var i Dalsbygda, hele gjengen.
Dro tilbake til Buvika på nyttårsaften.

Snart fredag!
God helg!

tirsdag 15. desember 2015

Spenning i hverdagen..

Nå sitter jeg og venter på kjøkkeninnredningen. Det skal etter planen komme i dag, men jeg har ikke hørt noe. Burde de ikke ringe å høre om jeg er hjemme? Jeg venter også på andre ting, da vi fikk feil håndtak til kjøkkenet, pluss at det manglet en pedal til søpleskuffen. (Man tråkker på den så går skuffen opp. Snedig om man har hendene fulle.) Må ha vært julebord på Nibu rett før de sendte oss den pakken. Vi fikk riktig vask, men det var også med et blandebatteri vi ikke hadde bestilt. Ja ja, alle kan gjøre feil, og det skjedde heldigvis i god tid før vi skal montere kjøkkenet, tenkte jeg.. Nå begynner jeg å bli litt smånervøs, for på fredag kommer mannfolka oppover fra Lillehammer for å hjelpe oss. Varene bør komme i dag.

Mens jeg skriver får jeg beskjed om at kjøkkenventilatoren fra Røros Metall blir levert i dag, så da er det vel håp for resten og. Benkeplata er derimot langt fra på vei. Det vil si, vi fikk den i går, men oppdaget at det var feil kant på den. I tillegg til at vi hadde fått "rett kant" i stedet for den nye smoothe kanten vi skulle ha, så er kanten veldig stygt utført. Jeg kontakter kjøkkenleverandøren som får en beklagelse fra Foss Plater, som sier de har problemer med kantlisteren sin. Den skal de ha service på i uke 1, og tilbyr oss å komme med ny plate 18 januar.. Det var mildt sagt nedtur. Jeg har bedt om og enten få et avslag på platene, som plaster på irritasjonen, eller at de hiver seg rundt og får til dette før jul. Håper de forstår hvor frustrerende dette er for oss.

Glad vi kun skal pusse opp ett kjøkken. Det er gøy, men mest stress. Det som er gøy er jo å se det ferdige resultatet. Jeg så for meg at å skaffe maler, rørlegger og elektriker kom til å bli det verste. At maleren slurvet, rørene lakk og elektrikeren tok seg betalt for flere timer enn han brukte, men der tok jeg foreløpig feil. Elektrikeren har ikke vært her enda, men det blir mest sannsynlig El Focus som tar oppdraget. Det var den hyggelige og effektive rørleggeren fra Ramo som anbefalte dem, så jeg har trua. Maleren skulle vi jammen hatt på timespris, men det var nok en grunn til at vi ikke fikk det. 14 000 for sparkling av ett rom + legging av duk/slettvegg. Au. Han var superrask, og vi er fornøyde, men neste gang vil vi ha han på timer.

Rommet blir klart akkurat i tide til å sette inn innredningen. Vi maler og maler. Det ble Klassisk Hvit i tak og på vegger, bortsett fra kontrastveggen som ble helmatt Dempet Sort. Vi kjøpte kalkmaling og jeg malte en liten gipsplate, men jeg ble ikke helt venn med den. Dempet Sort derimot! We love it.


Gleder meg til å bli ferdig med dette!



torsdag 3. desember 2015

Det knaker i topplokket!

Kjøkken, kjøkken, kjøkken. Det kverner i hodet mitt. Det er ikke bare bare å innrede et rom fra scratch. Vi er veldig fornøyde med Ingvild på Einar Rønning. Hun tegnet kjøkkenet akkurat sånn som vi ville ha det, og tilbudet var heller ikke verst. Vi gikk for et Aubo-kjøkken, som er rimelig, men som også har god kvalitet.

Jeg er nok en kunde som vet hva jeg vil ha, og det kan være både bra og vanskelig. Bra når de har det jeg har sett for meg, men vanskelig hvis ikke. Det største problemet har vært å finne hvite fronter og benkeplate uten gult i. (Eggehvit er en epidemi.) Siden vi skal ha minst én matt, grå vegg i kalkmaling, er det ekstra viktig at vi har rene hvittoner ved siden av, ellers ser det hvite skittent ut. Kjenner jeg får magesår av tanken. Farger er så viktig! Jeg grublet og tenkte. Ombestemte meg ti ganger før jeg sovnet hver kveld. Til slutt kokte det ned til to valg. Sort benkeplate og kritthvite fronter, eller klassisk hvite fronter og en benkeplate som matchet 97%. Vi så disse klassisk hvite frontene i to forskjellige lys, og de så fine ut i det ene lyset, men litt rosa ut i det andre. Det var det rosaskjæret som gjorde at vi ikke var helt sikre. Likevel satset vi alle kortene på at de ikke blir rosa hos oss, og gikk for klassisk hvite fronter med hvit benkeplate til. Ingen av oss tror heller vi kommer til å se den ørlille nyanseforkjellen mellom fronter og benk. Bare jeg som er bare pirke-Marta de luxe.. Men, best å være føre var.

Det blir kjøkkenbenk langs to vegger, hvor den ene av de veggene har vindu. Veggen uten vindu får et høyskap og innebygget kjøleskap i den ene enden, samt platetopp, komfyr, oppvaskmaskin og vask. Da har vi samlet alt det der, så det blir rent og pent, med kun benkeplate ved veggen med vinduet. Overskap vil vi ikke ha. Det blir så mye renere og åpent uten. Underskapene består for det meste av skuffer og hyller som kan trekkes ut, så vi får nok av plass til utstyr og mat. Tallerkner, glass osv. har vi tenkt til oppbevare i høyskapet.

Den tredje veggen har kun et vindu. Vi tenkte vi skulle ha et lite bord med stoler rundt for å fylle rommet, så da kunne vi ikke ha kjøkkenbenk rundt hele. På den siste veggen er inngangen til stua.

I morgen kommer det en maler hit som skal sparkle og legge duk/slettvegg for oss. Jeg har hatt flere på befaring og fått ymse priser og inntrykk. Jeg håper jeg har valgt rett firma, og at vi kan bruke dem igjen senere. Selv må jeg på Fargerike å kjøpe matt klassisk hvit maling og kalkmaling. Har ikke helt bestemt meg for nyansen på kalkmalingen enda, men jeg syns White Rhino fra Pure & Original ser ganske fin ut. Fargerike har også sine egne farger på Pure & Original, og den fargen som heter Månesten ser også fin ut. Det som er viktig er at den ikke blir for mørk, sånn at veggen blir tung, og så må den passe fint til ventilatoren Titan, fra Røroshetta. (Kalkmaling er det nærmeste vi kommer betong. Har fått noen prøver fra forskjellige betongtapetleverandører, men ingen svarte til forventningene.)

Jeg og Kjetil samarbeider godt. Han tar seg av det elektriske, som skjult strøm og gulvvarme, og jeg tar meg av det visuelle, som maling og innredning, men såklart med godkjenning fra han. Gulvet har vi funnet sammen. Vi gikk for et laminatgulv som tåler utrolig mye. Det må vi når vi har så mange hunder. Gulvet er fra Berry Alloc og heter Soft Grå Eik. En ganske kald brunfarge, som jeg syns passer godt sammen med klassisk hvit og grått.

Det blir et lyst og åpent kjøkken, som jeg har tenkt til å fylle med friske detaljer. Grønne planter i betongpotter, sorte fugler i vinduskarmen og kanskje en lampe over bordet i knall gul. Dette er kun morro å planlegge, men vi venter med å  kjøpe dette til kjøkkenet er helt ferdig.

Til slutt må jeg bare si at vi er veldig heldige som har Terje, faren til Kjetil! Han har hjulpet oss masse! Jeg har hørt rykter om at han kommer oppover igjen før jul for å hjelpe til med monteringen også, og da har han visst med enda en sønn på lasset. Hurra! Vi gleder oss, og jeg lover at jeg skal lage en stor bunke med vafler!




Ha en fin kveld!

mandag 9. november 2015

Oppussing av kjøkken!

Kjetil og jeg bor i et gammelt hus. Det er fra 1948. Vi visste det var mye å gjøre da vi kjøpte det, men tenkte at vi tar det som det kommer og det har vi gjort. Med god hjelp fra Kjetils familie har vi til nå fått byttet kledning på hele huset, isolert og satt inn nye vinduer. Da de skiftet kledningen bygget de også inn den lille verandaen som vi aldri brukte. Den skal bli en del av det nye kjøkkenet som vi begynner på denne uken.

Kjøkkenet blir relativt stort. Ca. 4.70 x 3.90 meter, og vi skal flytte åpningen så den ikke går ut til gangen, men til stuen i stedet. Dette er det første rommet som blir helt ferdig, med nye vegger, tak, innredning og gulv. Nye hvitevarer skal vi også ha, og Kjetil har funnet en god pris på dem.

Vi har aldri tegnet nytt kjøkken før, så da vi gikk på Sigdal og fikk tegnet opp, visste vi ikke hva vi gikk til. De som jobber der burde være vant til det, men likevel endte vi opp i villrede. Damen vi snakket med var under gjennomsnittet engasjert, lite løsningsorientert og fikk oss faktisk til å føle at vi var til bry for henne. Hun sa faktisk at vi brukte mer tid enn gjennomsnittskunden og ga oss en tegning på et kjøkken som aldeles ikke var funksjonelt. Det er hårreisende. Jeg jobber selv med kundeservice og salg, og vet hvor viktig det er at kunden føler seg godt mottatt, hørt og sett. Vi ba om ny tegnetime hos henne, for vi tenkte ikke med en gang at det var hun som var problemet. Vi trodde vi bare var ekstra vanskelige og verken klarte å bestemme oss for stil eller løsning, men da vi var innom en lørdag og snakket med kollegaen hennes i 20 minutter forsto vi hva problemet var. Ikke oss. Med hennes hjelp fant vi nye fronter, benkeplate og fikk tips til hvordan vi burde få tegnet kjøkkenet. Hun kunne også fortelle hvor vanlig det var at kunder kom tilbake både fem og seks ganger før de bestemte seg, så vi var langt i fra vanskelige. Jeg fortalte hvor flink jeg syns hun var, og vi gikk derfra med ro i sjela.

Mest av alt ville vi egentlig bytte kundebehandler på Sigdal, fra den uengasjerte til den engasjerte, men det var ikke så farlig denne siste tegnetimen egentlig, for nå visste vi jo hvordan vi ville ha det. Men da vi kom den tredje gangen var tegneren vår så sur og lite imøtekommende at vi faktisk valgte å avlyse tegnetimen. At hun jobber med kundeservice, er helt utrolig. Hvor ille det fakrisk var, gikk opp for oss etter et møte på Einar Rønning neste dag, som selger Huseby- og Aubokjøkken. Vi fikk rett og slett hjelp av en fantastisk dame. Nå venter vi på tegning og tilbud derfra, som jeg håper kommer på mail i dag, og på torsdag skal vi til Fossline på Meldal og få et tilbud fra dem. Plutselig ble dette veldig gøy og vi er så glade for at det ikke ble til at vi bestilte kjøkken fra Sigdal. Med så mange aktører som tilbyr mye av det samme, så er det viktig å velge stedet med best service.

Nå gleder vi oss til min svigerfar kommer oppover for å hjelpe til med selve rommet! Blir en stund uten kjøkken, siden vi pusser opp før vi bestiller kjøkkenet, men vi som overlever med gassbrenner i telt, bør vel klare oss finfint.

Heia god service!


Følgere