fredag 6. oktober 2017

Sterk kuling/liten storm..

Forrige helg skulle jeg og veninna mi, Petra, gå trekanten i Trollheimen. Jeg har jo gått den fire ganger allerede, men jeg har et mål om å gå den hvert år, både fordi det er en superfin tur, men også for trimmen sin del. Man blir rimelig sliten, for etappene er lange og terrenget er krevende.

Petra lånte enmannsteltet mitt, og jeg hadde med tomannsteltet. Begge er av den superlette typen til Helsport. Sekken min veide 13-14 kg da vi gikk, og Vilma bar en del i kløven sin i tillegg. Nellie var også med, men hun bar ikkev kløv.

Torsdag kjørte vi til Kleva, parkeringsplassen ved Jøldalshytta. Vi hadde egentlig en plan om hvor vi skulle sette opp teltene, men den utgikk. Det begynte å bli mørkt da vi kom fram, og det blåste mer og mer. Vi satt derfor opp teltene bak Jøldalshytta, nede i en grop. Vinden snudde litt i løpet av natta og det blafret godt i teltene, men de sto støtt.

Neste morgen, fredag, blåste det like mye, og vi pakket ned alt uten at noe fløy avgårde, og satte kursen mot Svårtådalen og Trollheimshytta. Ingen vits å gå på Geithetta eller Trollhetta i sånn vind. Det var deilig å komme i ly inne i dalen, men da vi hadde gått litt over halvveis og satte oss ned for å ha pause, kom vinden dit også! Vi fant egentlig ut ganske fort at vinden kom fra over alt, hele tiden og at den ville nå oss uansett hvor vi var. Da vi startet å gå igjen passerte vi en bitteliten hytte, som lå midt mellom stien og elva. Vi lurte fælt på om den var åpen, men gikk videre.

Det var som vanlig sykt digg å komme fram til Trollheimshytta! Ikke bare var det sol der, men hytta ligger sånn til at det er ganske vindstille der også, selv om det suser i tretoppene rundt. Vi satte fra oss sekkene og tok av skoene. Jeg var superfornøyd med at jeg for første gang hadde tatt med meg slippers! Utrolig praktisk å slippe å ta av og på fjellstøvlene hver gang man skal noe. Jeg skal noe hele tiden, nemlig. Hente vann til hundene, gi dem mat, ordne båndet til Vilma som hun har surret seg inn i, hente vann til meg og Petra, koke vann til oss, gå på utedassen, ta bilde av reinsdyret som sto rett ved hytteveggen og glodde på oss, bære inn alt utstyret i hytta da vi bestemte oss for å sove inne og droppe teltet den natta, og så videre.

Ja, fordi vi visste at det var spådd mye vind. Spesielt lørdag. 19 sekundmeter på det verste, sa YR, og det kan jo både bli mer eller mindre. Lørdagens etappe er dessuten både lengst, hardest og mest utsatt for vind. Det er ingen trær og veldig åpent på veien over Mellomfjell mot Gjevillvasshytta. Vi var spente..

Vi sov kjempegodt inne på hytta! Hundene også. Nellie hadde vært ganske plagsom den første natta i telt, og jeg hadde ikke fått mye søvn. Jeg måtte ut med henne 2-3 ganger, og stadig vekk henta skåla med for å se om hun var tørst. Hun drikker jo så mye vann hele tiden. Det er faktisk såppas at vi bør snakke med dyrlegen om det snart. Men, hun roet seg med gjevne mellomrom, og jeg duppet vel av innimellom. Jeg måtte ligge helt stille, for hun satt seg opp hver gang ejg rørte på meg. En gang da jeg faktisk hadde sovnet våknet jeg av at hun skrapet meg i ansiktet med labben.. Hun satt og glodde intenst på meg. Sånn kan det gå når man ikke tar med teltvant hund i telt som ikke har blitt sliten nok enda. Jeg var forberedt. (5 km hadde hun gått.) Etter turen gjennom dalen var hun mye mer tilfreds, og i tillegg fikk hun være løs på Trollheimshytta. Hun brydde seg ikke mye om de andre turmenneskene som kom, men fulgte etter meg hva enn jeg skulle. Trofast og fornøyd bisk. (Jeg så forresten reinsdyret før henne da vi gikk ut av hytta, og fikk akkurat satt henne i bånd igjen, og ingen skade skjedd. Tviler på at det hadde skjedd noe, men jeg tar aldri sånne sjanser.)

Neste morgen drakk vi ekstra mye kaffe og forberedte oss på en tur uten kaffe i pausene, i tilfelle vi ikke skulle finne ly for vinden. Det tar nemlig lang tid å koke opp vann i sterk kuling. Vi lagde også matpakker som vi la i topplokket på sekken, så den var lett tilgjengelig og klar. Vindene var mye sterkere enn dagen før, og jeg var skeptisk. Vi la avgårde litt før ni, og begynte på oppstigningen som kalles for "De syv skuffelser". Sier det igjen, det er verken syv eller særlig skuffende.

Vi kom faktisk ikke så langt opp før vinden begynte å herje med oss. Den tok tak i sekkene våre og vi mistet ballansen. Dette var da vi fortsatt var noe i ly, så hvordan var det på toppen? Jeg sa at jeg ikke hadde helt trua på å fortsette. Jeg trodde verken vi kom til å blåse bort eller ikke klare det, men det kom til å føles som dobbelt så langt i den vinden, vi kom til å bli 3 ganger så slitne og vi kunne faktisk risikere å skade oss. Det er steinete på toppen, og hvis man faller med 13 kg på ryggen og tar seg i mot på steinene, kan det fort gå et håndledd. Så spørsmålet var altså om vi skulle presse oss selv, få en lite hyggelig tur som føltes altfor lang og risikere å skade oss, eller bruke vettet, snu i tide og gå gjennom dalen tilbake der vi kom fra. Siden vi verken hadde lyst til å bli hentet i helikopter eller bli skrevet om i avisa, så valgte vi det siste alternativet, det tryggeste som også var det smarteste.

Litt kjipt at turen ikke ble som planlagt, men vi var ganske fornøyde egentlig. Vi hadde tatt det rette valget. På vei tilbake gjennom dalen kom jeg på hytta vi hadde passert dagen før, og den fant vi ut at var åpen og ment for turfolk som trenger ly fra vind og vær. Det suste og knirket mens vi satt der og drakk kaffe med kakao i, og spiste maten vår. Hundene sov.

Vel tilbake i Jøldalen gikk vi til et sted jeg visste om og satte opp teltene bak en stor haug. Vi fikk fin ly for vinden mens vi lå tenfor teltene på liggeunderlag, i soveposene våre og spiste Real Turmat. Vi lå der og hadde det veldig bra og så et redningshelikopter suse fram og tilbake noen ganger. Det var også en ATV som vi så lysene til i det fjerne. Da jeg kom hjem så jeg på nyhetene på nett at det var to damer som måtte bli berget ned fra Trollhetta. Turen ble for lang for dem i den vinden, og de var nedkjølte. Det kunne vært meg og Petra.

Vi sov godt den siste natta og det ble helt vindstille i perioder. Planen var å gå på Svarthetta neste dag, med mindre vinden var like sterk. Den var dessverre det, så vi gikk til bilen i stedet. Da vi kom fram til den var vi våte av regn og vi ikke toppen av Svarthetta pga. tåke. Riktig valg igjen! Det ble altså ingen trekant denne gangen, men vi fikk en fin tur på ca. 45 kilometer i flotte høstfarger. Gleder meg allerede til å dra tilbake dit!
















Vel hjemme igjen så jeg på YR at det var meldt vindstyrke på opp til 30 meter i sekundet i Trollheimen! Det er freskt! Nei, bedre lykke på neste tur.

Takk for nå, kjære Trollheimen! I love you!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Følgere