Jeg var nok litt rask med undersøkelsene i forkant av denne turen. Jeg leste en del om å gå trekanten i Sylan sist vinter, og da fant jeg ut at man kan kjøre til Væktarstua og parkere der, og gå innover på ski til Nedalshytta. Jeg visste om grusveien som gikk helt inn, men siden det verken er lov å kjøre på grusveien fram til Rondvassbu eller Jøldalshytta, tenkte jeg ikke mer over det. Jeg fikk altså ikke med meg at om sommeren kan man kjøre helt fram til Nedalshytta og parkere der. Jeg elsker å gå, men jeg vil heller gå 19 km som en del av turen langt inne i fjellet, enn på en sti ikke langt fra en grusvei vi kunne kjørt på..
Vi parkerte derfor på Væktarstua, og begynte på turen med godt mot. Det var fint, men bløtt. Det gjør oss ikke noe at det er bløtt, for det er nemlig ikke bare negativt. Ja, men kan få våte sko, men de blir våte av svette uansett. Bløtt terreng kan også bety mer mygg og klegg, men mygghatt og myggmiddel var med. I tillegg til at bløtt terreng er litt mer krevende å gå i, er det også snillere mot ben og rygger, både på folk og dyr. Det er også avkjølende med kaldt myrvann og småbekker for varme hunder. Vi møtte ikke en sjel på denne stien, og det er typisk hvor det er bløtt. Det liker vi. Det kan også ha med saken å gjøre i akkurat denne sammenhengen, at folk flest kjører helt frem før de starter på turen..
På begynnelsen av dag 1 beveget vi oss lenger og lenger fra grusveien, og en god stund så vi den ikke i det hele tatt, men da vi fikk øye på den igjen, så vi både biler og campingvogner som raste av sted oppover på den. Vi stusset fælt. Er det den samme veien? Kan man kjøre helt frem likevel? Hæ? Etter ca. en mil krysset stien vår grusveien, og vi mistet begge litt futten da vi forsto at vi faktisk kunne spart både tid og krefter på å ha kjørt helt frem. Vi så for oss hvor slitne vi kom til å bli etter selve toppturen vi faktisk kom dit for, og hvor uendelig langt 19 kilometer til bilen faktisk er med slitne ben. Jeg tenkte også på grusveiene fra trekanten i Trollheimen og Rondane, hvor utrolig lange de virker etter en lang tur i fjellet, og de er kun 5 og 7 kilometer!
Jeg rakk ut en arm og stoppet neste bil som kom nedover fra Nedalshytta. Det var to trivelige svensker fra Stockholm som mer enn gjerne lot Kjetil sitte på tilbake for å hente bilen mens jeg ventet med hundene på stien. Det var utrolig deilig da han kom tilbake med bilen under en halvtime senere. Vi kjølte oss ned med air condition og søkte ly for myggen. Det føltes bare riktig å hente bilen.
Vi kjørte fram til Nedalshytta og sjekket at alt faktisk stemte før vi dro et lite stykke tilbake og fant en super teltplass på en flat, passe tørr hylle ved en elv som bruset godt. Vi var veldig fornøyde. Neste dag skulle vi gå fra Nedalshytta og inn til Syltjønna og slå opp teltet der.
2017 må være et slags myggår! Vi var forberedt på mygg, og jeg som aldri pleier å ha med meg myggmiddel, måtte sause meg skikkelig inn på denne turen. Hundene hadde trøbbel med å slappe av i pausene. De fektet med labbene og glefset etter mygg. Vi hadde med hver vår mygghatt, og heldigvis bestemte jeg meg for at vi drar til butikken før vi drar inn til hytta. Der kjøpte jeg myggnett til hundene. De hadde kun to nett igjen, men det viste seg at Saga ikke var like utsatt som Vilma og Nellie, så det gikk bra. Myggnettene kom derfor godt med. Stakkars Vilma med sin store bulkete hovne snute, forsto fort at myggnett var en bra ting. Ingen av dem forsøkte å ta dem av seg, men kunne faktisk bruke pausene til å hvile og sove, som de pleier.
Resten av turen gikk som planlagt. Vi parkerte og startet på turen. Det var veldig lett å gå, for det var klopping over alle våte partier og ikke mye stigning. Vi fant en superfin teltplass helt nede ved Syltjønna, og hadde bekker som rant på hver side av teltet. Jo, det var ganske bløtt der, men ikke alt for ille. Det ble ikke vått i teltet, og hundene gikk tørre inn og la seg på kvelden. Ja, klart de sover inne i teltet med oss. Det er det de vil, og bortskjemte er de.
Siden vi skulle over tregrensa hadde vi med tre kroker som man kan skru ned i bakken og feste hundene i. Det var kjempesmart, og de kommer vi nok til å ta med på fremtidige turer også. Hundene nøt å ligge og snuse, sole seg og bare slappe av ute mens jeg og Kjetil byttet på å gå på toppen av Storsylen. De er alltid så rolige og flinke, og det er nok fordi de er trygge på at energien deres blir brukt opp tidsnok uasett, så de må slappe av mens de kan.
Dag 1 ble altså brukt på sti langs grusvei, dag 2 på å ta seg inn til Syltjønna og dag 3 ble brukt på topptur. Vi var veldig lykkelige over at det blåste godt dag 3, for da kunne man kose seg utenfor teltet og passe på hunder som koset seg uten å bli plaget av 2 millioner mygg. Jeg overdriver ikke altså. Det var ille.
Jeg gikk opp på toppen først, og startet litt før 10. Det så veldig bratt ut, og vi var litt spente på forholdene. Særlig Kjetil, som ikke er like høydesterk som meg, sa at han gru-gledet seg. Det sto nemlig i en brosjyre fra Trondheim Turistforening at man burde være ganske høydesterk for å gå denne turen, og at det var ganske luftig på toppen. Luftig kan bety så mye, har jeg funnet ut, for det er virkelig forskjell på hvor mye folk tåler og hva som er luftig. Spør du meg, så er de fleste topper luftige hvis du kommer langt nok ut på kanten. Har du derimot 30 meter fra en kant til en annen kant, er ikke toppen luftig. Har du kun 5 meter eller mindre å bevege deg på i alle retninger, eller du må klatre det siste stykket opp på toppen, er det meget luftig. På noen topper er det også en litt smalere egg man må over for å komme seg ut på det høyeste punktet, den kan også oppleves som svært luftig hvis den er både smal og det er bratt ned på begge sider. Er den derimot kun bratt på den ene siden, som jeg opplevde at denne var, så er det ikke så veldig luftig i mine øyne. Det er altså viktig å ikke blande sammen luftig med godt utsikt. Sikkert flere som kunne koset seg med denne turen hvis de ikke ble skremt bort av det med at man må være så høydesterk. Jeg kom derfor lykkelig ned fra en super topptur, og fortalte Kjetil at han bare skulle glede seg. Jeg viste han også videoopptak av det stedet som kan oppleves av noen som luftig. Han syns det så greit ut, og fikk også en veldig fin tur på toppen. Jeg var veldig spent på om han syns det var ekkelt å gå der, og han sa at det gikk helt fint, men at han fikk litt sug i magen et par steder. Er ikke det litt av spenninga med en topptur? Jo, han var enig i det, bare det ikke blir for spennende. Jeg kan forstå han, for jeg er like skeptisk til vann som han er til høyder. Skrekk er skrekk.
Kun én natt igjen i teltet før det bar avgårde til Nedalshytta og bilen neste dag. Været hadde vært fantastisk hele turen, og kun noen dråper falt på hodet til Kjetil da han gikk ned fra toppen. Han var helt tørr da ha kom fram til teltet, så det var nok bare en forfriskende dusj. Det blåste litt mindre på kvelden, og vi søkte dekning i teltet. Kjetil leste bok og jeg lå og stirret på solnedgangen fra den oppblåsbare madrassen min. Det kan ikke beskrives egentlig. Det bør oppleves.
Og bildene bør vel egentlig taes med noe annet enn en mobil som skulle vært byttet ut..
3 spente hunder på vei til Sylan.
Her har vi gått 1 mil og kommet så langt som at Kjetil har hentet bilen. Hundene benytter sjansen til å hvile med en gang.
Saga var kun plaget med myggen dag 1, og syns jeg var passe teit som tok på henne denne hatten..
Endelig inne i teltet og rett i sovemodus.
Dag 2, og ferden går fra Nedalshytta og inn til Syltjønna.
Brukte kun 2 timer inn hit, og fant en utrolig fin plass til teltet. Storsylen i bakgrunnen.
Teltet sett fra en annen vinkel. 4-mannstelt fra Hilleberg. Veldig fornøyde med det!
Kjetil la fra seg boka. Sliten mann, og slitne hunder.
Klar for en ny dag, og toppen av Storsylen!
Ok, så er det litt luftig da, men det ser da alltid verre ut enn det det er.
Hurra! Jeg kom til toppen! Grensen mot Sverige går på toppen her, og selve Storsylen rager 1762 moh.
Jeg var ikke alene på toppen den dagen, og spurte en mann om han kunne ta bilde av meg. Praktisk!
Da bærer det ned igjen. Det er verre enn å gå opp, syns jeg.
Vel nede igjen, forteller Kjetil om turen og spiser Real Turmat før det er hans tur til å gå.
Enn å få solnedgangen på sengekanten, med lyden av en bekk som sildrer i bakgrunnen..
Nellie slapper også av i solnedgangen. Tenk at hun var løshund på gata i Ungarn i flere år, og var så heldig å fikk komme til oss. Kontrast.
Det finnes ikke noe bedre enn dette.
God utsikt på vei tilbake. Snart sitter vi og spiser vafler med rømme og syltetøy på Nedalshytta.
Takk for turen Kjetil, Vilma, Saga og Nellie! Jeg går stort sett alene med én hund i fjellet, men det var gøy å være på tur med alle sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar