onsdag 10. juli 2013

Trekanten i Rondane!

Sist søndag kjørte Kjetil meg og Saga til togstasjonen ganske tidlig på morgenen. Toget tok oss til Otta hvor vi skulle vente i tre timer på bussen som gikk opp til parkeringsplassen på Spranget. Derfra skulle vi gå litt over 6 kilometer til Rondvassbu Turisthytte hvor vi skulle tilbringe den første natten i telt, sånn at vi kunne komme oss tidlig avgårde til Øvre Dørålseter Turisthytte neste dag. Planen var å gå Trekanten i Rondane. En tur på såvidt over 70 kilometer.

Da vi ankom Otta var det blå himmel og solen stekte. Det første jeg skulle gjøre var å finne ut hvor bussen gikk fra, og så skulle vi finne oss en park hvor vi kunne ligge å slumre mens vi ventet på skyssen. Plutselig fikk jeg øye på en mann med DNT-logoen på brystet. Han bør vite hvor bussen går fra, tenkte jeg, og spurte. Han viste meg holdeplassen og jeg takket. Så gikk han og satte seg inn i en bil som hadde et stort bilde av en turisthytte på siden, og over bildet sto det RONDVASSBU. Jeg smilte og vinket til han da han skulle til å kjøre, og jammen sveivet han ned vinduet og sa med sin spenstige Otta-dialekt at jeg kunne sitte på opp til Spranget med han hvis jeg ville. Hurra! Tre timer spart! Sekken og Saga fikk plass bak i bilen og jeg satte meg foran. Fikk litt forskjellige tips angående turen jeg hadde foran meg og var meget fornøyd.

Vi ankom Spranget etter bare en halvtime. Jeg lempet på meg sekken og knøt fast Saga i den, sånn at armene fikk dingle fritt. Fra Spranget og opp til Rondvassbus er det litt over 6 kilometer. Etter cirka én og en halv times gange var vi ved hytta. Vi fant ut hvor teltplassen var og jeg grublet lenge, mens jeg spiste matpakken min, på om vi skulle starte på turen til Dørålseter allerede dag én. Klokka var to, været så ut til å forbli knallbra, så jeg bestemte meg for å begynne å gå. Turen skulle ta mellom fem og seks timer, i følge mannen med bilen.

Første delen av turen fra Rondvassbu til Dørålseter består av en del stigning. Deretter er det bratt ned igjen fra fjellet og bortover i en dal. Det var hardt å gå. Jeg var trøtt etter å ha stått opp tidlig, solen stekte og det var en del stein. Hadde jo dessuten allerede gått over 6 kilometer opp fra Spranget med 13 kilo på ryggen. Så etter å ha stavret oss frem i fjellet var en glede å komme ned i dalen. Det føltes ut som vi hadde brukt en evighet på å komme oss dit. Nede i dalen var det kjempefint! Akkurat før man kommer til et punkt hvor stien deler seg og går i retning Bjørnhollia og Dørålseter vurderte jeg å stoppe og slå opp teltet. Det  var frodig og grønt der, og det hadde blitt en perfekt leirplass. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å nyte øyeblikket, men valgte å stresse videre. Det kan da ikke være så langt igjen til Dørålseter nå? Vi gikk og gikk. Landskapet ble mer steinete, og det var ikke store forandringene rundt oss selv om vi hadde god fart. Beina verket og jeg innså at jeg skulle blitt den første natten på Rondvassbu. Jeg var sjeldent sliten!

Jeg så på klokka med jevne mellomrom og tiden gikk ikke fort, som den jo vanligvis gjør når jeg er ute på tur. Plutselig fikk jeg øye på en skikkelse i det fjerne. Det var merkelig deilig å se et annet menneske. Jeg gasset på og nærmest hoppet fra stein til stein for å nå han igjen. Da jeg endelig kom opp på siden av han spurte jeg om han visste hvor langt det var igjen til Dørålseter, og han trodde det var mellom 3 og 4 kilometer. Da kjentes det ut som jeg endelig nærmet meg mål. Ikke lenge etterpå fikk jeg øye på en klase med hytter i det fjerne. Dørålseter.

Jeg ankom målet for dagen med geléknær og solbrent fjes. Jeg hadde brukt litt over 5 timer. Jeg lot sekken falle og tok av Saga selen. Hun vet at vi er ferdige for dagen når den taes av. Hun fikk pelletsen sin, og jeg gikk inn for å melde min ankomst. Mannen som driver stedet var i godt humør og jeg var veldig lett å overtale til å ikke sove i telt. Han sa nemlig at han hadde ett ledig hunderom som vi kunne få helt for oss selv. Jeg slo til. Og ikke nok med det, han sa at siden jeg var så søt og hyggelig kunne jeg få gratis middag, hvis jeg ville det! Klart jeg ville! Forrett, hovedrett og dessert! Jeg var plutselig i kjempehumør og veldig fornøyd med å ha karret meg helt i mål.

Etter å ha spist en god og gratis middag med andre hyggelige turgåere, hoppet jeg i soveposen. Saga gikk og la seg i buret som allerede sto på rommet. Hun er kjempefin å ha med hvor som helst. Slår seg til ro med en gang. Neste morgen sto vi tidlig opp. Spiste frokost, smurte niste og jeg drakk så mye kaffe som det var plass til. Deretter bar det avsted til Bjørnhollia.

Turen til Bjørnhollia er lang. Det tar mellom 7 og 8 timer å ta seg dit, og det er en del stein. Jeg hadde først planer om å gå over Høgronden på vei dit, men alle jeg snakket med sa at jeg heller burde følge Langglupdalen, fordi jeg hadde med hund. Høgronden er steinete og det tar lang tid å gå over der. Så da valgte jeg dalen. Himmelen var knallblå og jeg innså at jeg burde tatt med solkrem. Heldigvis møtte jeg noen som hadde flasken lett tilgjengelig og jeg fikk en dæsj av dem. Jeg ble solbrent likevel, men turen var kjempefin og vi koset oss masse. Vi hadde startet tidlig, som jeg liker best, og jeg var langt i fra så trøtt og sliten som jeg var dag én. I tillegg var terrenget mye mer variert enn dagen før, så det var spennende å gå. Jeg tror nok at man trenger litt variasjon rundt seg når man går alene, for det er jo ikke så mye annet å gjøre enn å se seg omkring.

Vi trasket og gikk. Saga var henrykt hver gang vi kom til en snøflekk. Hun suste rundt og syns nok det var deilig å kjøle seg ned, for det var selvfølgelig ikke mye skygge å oppdrive der over tregrensa. Vi tok en liten matpause etter et par timer og så gikk vi i litt over to timer til før vi måtte sette oss ned og ta en skikkelig kaffepause. Akkurat da kom det et slør av skyer foran solen, som bestilt. Saga lå i lyngen og duppet av mens jeg tok av meg på føttene, kokte kaffe og spiste en obligatorisk Kvikk Lunsj.

Den siste delen av turen over til Bjørnhollia var litt seig. Jeg begynte å kjenne det i beina igjen. Saga var jo så ivrig, og med tung sekk bak og trekkhund foran tar det på å gå på en steinete sti i flere timer. Men vi kom omsider fram, og jeg ble overrasket over hvor koselig det var der! Betjeningen var hyggelig og omgivelsene var det absolutt ikke noe å utsette på. Jeg hørte dessuten rykter om at det var en eksepsjonelt god frokost der, så jeg sa i fra til dem at de kunne regne med meg neste morgen.

Jeg slo opp teltet på et blunk og kokte vann til dagens rett fra Real Turmat. Det var viltgryte på menyen, og den spiste jeg ute ved teltet mitt, mens alle de andre gjestene satt inne og nøt sin treretters. Jeg var fornøyd.

Min første natt i det nye Ringstind Superlight-teltet gikk veldig bra. Saga hadde ikke sovet i telt enda, for jeg fikk aldri somlet meg til å venne henne til det før vi plutselig dro på tur, men det gikk fint. Hun syns det var litt rart å høre folk og dyr utenfor, uten å se dem, men hun roet seg fort ned og la seg til å sove. Jeg våknet et par ganger av litt regn som trommet på teltet, men så ringte plutselig klokka mi og det var på tide med frokost. Den innfridde forventningene. Jeg laget matpakke selv om dagens etappe ikke var lang. Den skulle ta rundt 4 timer, men jeg hadde hørt i fra flere hold at den skulle være utrolig krevende. Det var den ikke.

Fra Bjørnhollia tilbake til Rondvassbu brukte vi litt over fire timer. All snakk om hvor mye stein det er der var bare fjas. Dette var Trekantens enkleste etappe, både tidsmessig og gåmessig. Et par steder måtte vi over litt steinur, men det var bare gøy. Steinene var store og de lå stødig, så det var ingen problemer, hverken for Saga eller meg. Spørs om damen i resepsjonen på Bjørnhollia ikke har gått hele Trekanten, ettersom hun mente at all steinen i Rondane var samlet i Illmannsdalen..

Turen var over like fort som den begynte. Vi var tilbake på Rondvassbu rundt klokka to i går og jeg bestemte meg for å slå opp teltet og bli over til neste dag, altså i dag, onsdag. Jeg planla å spise frokost med tre hyggelige damer jeg møtte på Dørålseter, og så skulle vi slå følge ned til Spranget neste morgen. Natten ble lang og luftig. Det var sterk vind og teltet blafret hardt. Jeg var redd det skulle løsne fra bakken for det var veldig lett å få ned teltpluggene der. Nesten som å stikke dem ned i smør.. Jeg hadde lagt tunge steiner på pluggene i tilfelle det ble mye vind, men måtte likevel manne meg opp til å gå ut i blesten å sjekke i løpet av natten. Det så heldigvis bra ut. Nå var det bare å prøve å få sove i all den støyen som teltet laget i vinden. Verken Saga eller jeg sov særlig godt. Hun som vanligvis ikke er redd for noen ting syns nok det var litt skummelt med det blafrende teltet som smalt i takt med vinden.

Neste morgen, altså i dag tidlig blåste det ikke mindre. Jeg lå der med Saga ved siden av meg under soveposen og kviet med skikkelig for å pakke sammen alt. Tok et par minutter og gikk gjennom pakkeprosedyren i hodet sånn at det skulle gå fort når jeg først satte i gang. Tror ikke mange har pakket sammen en sekk og et telt så fort som jeg gjorde da! Det var iskald vind og hendene mine ble stivfrosne og fungerte absolutt ikke optimalt, men da det var gjort var jeg glad for å kunne gå inn å varme meg på den gode kaffen de har der på Rondvassbu. Bra frokost var det også.

Så, etter turen tilbake ned til parkeringsplassen på Spranget, var turen offisielt over for denne gang. Det var en kjempefin tur og jeg er så utrolig glad for at været var så bra som det var! Kun noen få dråper med regn den siste dagen, som egentlig bare var forfriskende på den solbrente huden. Takk for turen, Saga!

























































Nå skal jeg sove. I seng! Med pute! Og dyne!
God natt!

6 kommentarer:

  1. Hei! Ser ut som dere hadde en fantastisk tur. Jeg og 5 andre vurderer å gå denne turen nå i sommer. Et par av oss har ikke gått så lang fjelltur før, men vi er i god form. Tror du dette er en gjennomførbar tur for oss eller tror du det blir for tungt? Vi skal alle gå med hund og sekk på ca 10kg. Planegger å gå torsdag- søndag, altså 4 dager. :o)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Var det deg jeg svarte på ut.no? Var det ikke i Trollheimen dere skulle gå? :) Dere klarer nok begge turene. Mer variasjon i Trollheimen, så på en måte er det lettere å gå der. Begge trekantene går utmerket med hund. Hvis dere skal sove i hytter, så ring hyttene på forhånd og sikre dere plass. Og hvis det er i Rondane dere skal gå, så anbefaler jeg Øvre fremfor Nedre Dørålseter. ;) 10 kg er knall. Godt merket og umulig å gå seg bort. God tur!

      Slett
  2. Hei,

    Den potensielle teltplassen du snakker om imellom Rondvassbu og Dørålseter, er det i området ved Bergedalstjønnin eller lengere nord ved stiskillet mot Høgronden?

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!

      Beklager sent svar, men har vært på ferie. ;)

      Hvis du zoomer inn på kartet på ut.no, så ser du at det går to merka løyper akkurat inne i hjørnet der. Man kan følge stien helt til Dørålseter, eller man kan ta innersvingen på den og skrå av mot løypa du skal følge neste dag. Stien krysser Atna, men om du dropper Dørålseter, så kommer du ikke til å krysse den i det hele tatt. Har du kanskje gått allerede? :)

      Slett
  3. Hei! Så fint skrevet. :) gikk trekanten i Trollheimen i 2016. Planlegger denne trekanten i Rondane i år. Ser du har gått begge. Hvordan vil du sammenligne disse turene? :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei! Trollheimen er favoritten min, fordi det er grønnere og mer variert terreng, MEN Rondane er også supervakkert. Lettere trekant i Rondane, mer folk og mer stein. :)

      Slett

Følgere