Nellie og Vilma

Det er så trist som det kan bli, når hundene forlater oss. Først Nellie i november 23, og nå Vilma i påsken 24.

De var så utrolig gode til å være hunder! Aldri noe tull med dem. Trengte ikke bur. Var bare snille. Elsket kosing og tur. Likte godt å ligge trangt i telt. Greie i bil. Aldri uhell inne. Aldri rampestreker. Lydige. Morsomme var de også, og vi hadde så god kontakt med dem. Vil alltid savne dem. Heldigvis ble de gamle seniorer, og heldige var vi som fikk ha dem i livet vårt.

Nå er det bare Saga igjen, og jeg gruer meg skikkelig til hun forlater oss. Håper hun har flere gode år igjen. Hun blir 12 år i mai, 2024. Hun er jo også verdens beste hund, og sjekker også av på alt det positive jeg skrev om Nellie og Vilma. Derfor tenker vi at hun bør få være med å prege en ny hund. Da får hun selskap også. Det er nemlig trist å tenke på at hun er den eneste hunden her nå. Da vi fikk Saga, var hun 9 mnd, og kom fra en familie med flere hunder, til oss, som hadde tre. Hun må få nytt selskap, og det trenger vi også.

Vi som tenkte at vi kanskje skulle ha en tid uten hund, kjente tydeligvis ikke oss selv godt nok. Et liv uten hund?! Ikke for oss. Et hus uten hund, er et hus uten hjerte. En tur uten hund er deilig innimellom, for man slipper å stoppe opp hele tiden, men de beste turene er med hund. Det vet vi nå, nå som vi har blitt enda bedre kjent med oss selv.

En ny hund vil være et lyspunkt i denne triste tiden. Vi tenker faktisk på å anskaffe en valp denne gangen. Vilma er den eneste vi har hatt siden valpestadiet, og det er visse fordeler med å ha en sånn hund i flokken. Omplasseringshunder trenger ikke komme med mye negativ bagasje, men ofte er det noe. Da kan vår hund, som vi har formet fra start, være til god hjelp for omplasseringshunden. Derfor valp først, og så kan vi snakke om omplassering igjen når valpen har vokst seg til et godt forbilde for en ny hund.

Savner dere for alltid, Nellie og Vilma. 💔