Da vi sto opp neste morgen var det sol. Kjetil og jeg rakk å gå 8 kilometer med hundene før vi kastet i oss en brødskive og satte kursen mot Røros Husky. Klokken ti var vi framme og det første vi så var alle hundespannene som sto på rad og rekke utover jordet. Fem spann i alt, med seks hunder i hvert spann. Jeg jublet over at vi fikk fjellet, hundene og guiden helt for oss selv. Solen var nå borte og det hadde begynt å blåse en god del. Vi gikk til et lite stabbur som var fylt opp med varmedresser, sko og tilbehør, og tok på oss det som passet best. Jeg kjente et stikk av angst da jeg stakk hendene i lommene på varmedressen min, og fant ut at det var fullt av gammelt snytepapir der! Jeg svelget de desinfiserende tankene mine så godt jeg kunne, og prøvde i stedet å høre på instruksjonene som ble gitt. Etter god informasjon om sleden og kjøreregler underveis gikk vi ned til spannene. Jeg forelsket meg med en gang i flere av hundene, og snytepapiret var glemt for lengst.
Guiden kjørte først, så kom Anders, Toril, meg selv og Kjetil. Løypa var kjempebra og snøen var perfekt! Jeg var redd det skulle være litt bløtt og trøblete så sent på året, men det hadde vært kaldt på Røros i hele vinteren, så føret var det ingenting å utsette på. Det blåste kraftigere etterhvert som vi kom høyere i terrenget og jeg lurte på om vi kom til å dra helt opp på fjellet i den vinden, og det gjorde vi. Det var nok ikke nedbør, men snøen fra bakken som blåste opp og pisket oss i ansiktet. Det var friskt og bare herlig! Man jobber en del selv når man står bak på sleden, så jeg ble ikke kald før vi kom på toppen av fjellet og sto rolig en stund. Altså spannene var i full bevegelse, men det var flatt og ingen grunn til å sparke fra, så jeg sto bare rolig og så på landskapet rundt meg. Det var hvitt, nakent og rent på alle kanter. Som i en drøm. Da det blåste som verst satte jeg meg ned på huk bak sleden for å holde på varmen og kjente kraften av de hardtarbeidene hundene som trakk meg av sted. Etter en stund ble det litt motbakker igjen og kroppen fikk tilbake varmen.
Da vi hadde kjørt i to-tre timer var det på tide med litt å spise. Vi hadde med pølser og kaffe. Hva mer trenger man? Det jeg lurte fælt på var hvor i all verden vi skulle tenne bål? Det var ingen steder det ikke blåste, og da guiden spurte om det gikk greit med en hytte, så ble ingen av oss sure, for å si det sånn! Da vi kom fram til hytta viste hun oss hvor vi kunne steke pølsene, satt fram solbærtoddy til oss, mens hun selv gikk ned for å mate hundene. De var glade for en pause de også, men enda gladere for å få løpe videre da pausen var over.
Med mat og solbærtoddy i kroppen var det deilig å stå bak på sleden igjen. Vi hadde litt over en time igjen av turen, og den nøt vi. Det blåste mindre etterhvert som vi beveget oss nedover, og jeg tror faktisk at det ble litt mildere også. Ikke at det var så mange kuldegrader fra før, men vinden gjør jo at det kjennes kaldere ut. Jeg sto og koset meg på sleden da jeg plutselig kjente meg igjen. Det var slutt på den spinkle skogen, og vi hadde god fart ut på et stort jorde. Det samme jordet som vi startet turen fra. Turen var altså over. Den måtte jo ta slutt en gang, men jeg hadde ikke spesielt lyst til å avslutte akkurat da! Jeg ville kjøre mer! Prøvde å tøyle energien, men jeg vet ikke om jeg klarte det. Det var så gøy, og det var ikke min siste tur, for å si det sånn!
Røros Husky har holdt på med hundekjøring i over 30 år. Både i form av konkurranser og turisme. De har et godt opplegg hvor de seler opp hundene før man ankommer, og man trenger bare å skifte til varme klær før man kan legge av sted. Det var absolutt en opplevelse å få være med å sele opp hundene på Alaskan Husky Tours, hvor vi var sist gang, men det går unektelig med en god del tid da, som man gjerne skulle brukt i løypa. Dagstur er også å anbefale fremfor en halvdagstur. Det å dra helt opp på fjellet er en opplevelse i seg selv, og å få et par timer ekstra med hundespannet der oppe er absolutt verdt pengene.
Det ble dessverre ingen bilder fra hundekjøringen, men jeg knipset noen bilder med mobilen dagen før.
Her har vi kommet oss opp på fjellet, og det er viktig å legge igjen spor etter seg.
Vilma er helt klart fornøyd med hundelivet sitt.
Fargo venter på farmora si.
Toril smiler pent ved siden av noe som skal være en appelsin.
Svart-hvitt av Vilma og Saga.
Det er ikke bare hundene som koser seg på tur!
Se, jeg koser meg også!
Super løype og ingen folk ser ut til å være vår greie. Det gjør ingenting!
Saga begynner å bli sliten på slutten av turen.
Perfekt vær!
Fargo flatet ut som en ekte skiløper.
Takk for turene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar