Endelig!

Nå har endelig Kjetil kommet hjem med den nye hunden våres! Hun er helt nydelig. Ganske liten og veldig sjarmerende. I møte med våre hunder er hun kjempeflink. Rolig og forsiktig. Fargo syns det er kjempestas med et nytt flokkmedlem, mens Vilma syns vi kunne spurt om hennes mening før vi gikk til anskaffelse av en søster. Hun hadde nemlig nok med en hundebror og en kattesøster. Kattesøsteren er enig med Vilma. Tar nok litt tid før alt går seg til her, men ingenting er uventet, så vi er fortsatt like positive.

Vi har tenkt litt på navn til henne. I utgangspunktet het hun Rebecca, men jeg kjenner jo ei som heter det, så da blir det litt merkelig. De som hadde henne før oss kalte henne for Nena, og siden hun hadde det godt hos dem så er det jo ingen grunn til å ikke fortsette å kalle henne for det. Har nemlig hørt at hvis man får en hund som kommer fra et dårlig hjem så bør man gi den et nytt navn. Det er fordi noen kan ha brukt navnet i negative sammenhenger, som når for eksempel de kjefter på hunden og bruker navnet høylytt i den forbindelsen. Vi fortsetter altså å kalle henne for Nena, med mindre vi plutselig finner ut at det er en Frida eller Saga vi har fått oss. Hehe..

Nå ligger Nena og sover på gulvet sammen med Fargo, mens katten og Vilma er i stua, på andre siden av den praktiske barnegrinda vi har skaffet oss. Den kjøpte vi egentlig for å få holde stua fri for hundehår, men det varte ikke lenge. Det betyr at Vilma og pus får være med å se på film etterpå, mens Fargo og Nena koser seg i hundesonen, mette og fornøyde etter mat og tur.

Skal hilse fra Nena!

Hun savner nok den gamle familien sin litt, men det går over etterhvert. Hun har knyttet seg til Kjetil allerede, og likte dårlig at han dro på butikken i stad. Veldig tilpasningsdyktig med andre ord.