Fargo og jeg hadde ikke nubbsjangs til å stoppe i tide da Vilma og Kjetil gikk på fleisen så det sang foran oss i nedoverbakken. Det må ha vært et festlig syn, for Vilma stupte kråke, Kjetil flata ut så lang han var og jeg gikk nesten ut i spagaten før jeg festet ansiktet til snøen så solbrillene satt fast. Kjetil ble redd for at jeg hadde skadet meg, sa han, for det var faktisk stille i noen sekunder før vi brast ut i latter! Det tok noen minutter før vi kom oss på beina igjen, for vi måtte jo le ferdig! Heldigvis fikk ingen vondt noen steder og vi tøffet videre ned bakken. Jeg med ett brilleglass. Det er det mest komiske som har skjedd på lenge.
Liksom så sur!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar