Life goes on..

Jeg har ikke klart å blogge noe i det siste, for det har vært så mye tragisk å tenke på, men livet går videre enten det er tragisk eller ikke. Man velger selv om man vil være med. Selv har jeg kommet over det verste sjokket, men det betyr ikke at jeg har sluttet å tenke på det. Terroren altså. Musikk og lange gåturer med hundene er den beste medisin for meg. Så gjelder det å møte mennesker med positiv utstråling og holde seg unna de negative og selvopptatte. (Som jeg heldigvis ikke kjenner så mange av!)

Jepp, jeg har gjort alt for å bli glad de siste dagene. Jeg sendte til og med mail til noen som skulle omplassere en hund og sa at vi kunne ta den. Det var en ung huskytispe. Hun hadde separasjonsangst, akkurat som Fargo hadde når vi fikk han for 5 år siden. Vi vil heller gå for de hundene som er vanskelig å få omplassert enn de som bare er en drøm å få i hus. Vi må jo ha litt å henge fingrene i! Hehe.. Men, det ble ingen hund nummer 3. Den hadde akkurat blitt omplassert. (Det blir hund nummer 3 senere. I promise!)

Vilma er seg selv igjen og skjermen er lagt på hylla. Såret hennes har grodd og stingene er fjernet. Hun var riemlig klar for 2-mila etter å ha ligget stille så lenge!

Kjetil kom på noe lurt. Vi burde ha vent henne til skjermen før operasjonen. Det er jo kjempesmart! Fargo skal snippes han også, så før hans operasjon skal vi jammen prøve å venne han til skjermen på forhånd. Skjermen har vi jo.

Nå er det ikke lenge igjen før vi skal ut på tur! Gleder meg helt vilt! Vi har så og si alt vi trenger nå. Mangler bare småting som gnagsårplaster og diverse.

To uker igjen med jobbing nå, så blir det ferie! Bortsett fra de obligatoriske helligdagene vi snubler over, har verken jeg eller Kjetil har hatt ferie siden sist vi var ute å gikk. Kjetil niskriver på masteroppgaven sin nå og må bli ferdig før vi skal gå! Tvi, tvi!

Meg & Fargo.