En uke til avmarsj!

Woho! Vi er forberedt på regn på turen våres altså, men et sted går grensa. Jeg skummer alltid igjennom nettavisene på morgenen og så en overskrift som tilsa at det skulle bli en våt søndag. Meldt over 30 mm med nedbør på Østlandet, som sakte, men sikkert vil trekke seg nordover. Så sjekker jeg langtidsværvarselet, men ser ikke at det er spådd noe særlig mer enn vanlig nedbør neste søndag. I morgen derimot, er det spådd 38 mm med nedbør i Trondheim! Artikkelen om våt søndag gjelder for i dag! Flaks! Ja, jeg håper virkelig det får regnet fra seg før vi går! Ellers føler jeg at vi har kontroll på det meste som har med turen vår å gjøre, bare vær og moskus kan vi ikke gjøre noe særlig med. Hehe..

Nå er det bare 5 dager med jobbing igjen, så bærer det av sted. Jeg har ordnet litt småting i det siste. Har blant annet ringt til et sted på Oppdal og et sted på Otta og spurt om det er i orden at vi sender hundemat dit. Vi skal være borte i til sammen en måned, og det blir grovt regnet 20 kg med hundemat, og vi kan ikke bære med oss alt det. Det sier seg jo selv. Møtte på hyggelige folk i telefonen som sa at vi bare kunne sende det avgårde og plukke det opp underveis. Damen på Otta var ekstra trivelig og spurte om vi skulle sove over der, og at vi da kunne ha hundene i hundegården sammen med hennes malamute. Vi kunne velge om vi ville sove inne, i en av hyttene, eller om vi ville slå opp telt i hagen der. Vi får se an hvor våte vi er, tenker jeg, men skal ikke se bort i fra at en madrass vil friste.

I fjor møtte vi på mange koselige folk på turen våres. Både vandrere som var på vei nordover, og folk som jobbet og bodde på gårder underveis. En mann vi møtte hadde gått helt fra Oslo og fulgt leden hele veien. Han hadde akkurat mistet kona si, som døde av kreft, og gikk Oslo-Trondheim for å bearbeide sorgen. En annen mann vi møtte kunne fortelle oss at han hadde møtt en tysk vandrer som hadde ertet på seg en flokk med moskus! Iiiik! Hun sprang alt hun hadde og slapp unna.. Så møtte vi en dame som sullet rundt på en stor og myk plen. Perfekt for å slå opp telt på. Vi hadde gått lenge på grusvei og det var bare jorder på alle kanter. Vi spurte henne derfor om vi kunne få låne en liten plenflekk for natten, men hun sa at de pleide å slå gresset akkurat den dagen, men at vi kunne få låne en flekk bak stabburet borte ved veien der. Greit for oss, tenkte vi, men da vi så bak stabburet trodde vi kanskje.. Nei, hva trodde vi? Kanskje at hun spøkte med oss? Hun hadde sikkert ti mål med plen av den ypperste kvalitet. Så stor tomt at hun ikke har rukket å gå overalt på den enda, og så henviser hun oss til en leirete skråning full av store steiner og masse kumøkk! Haha, dårlig spøk, tenkte vi og gikk videre. Et stykke bortenfor damen med den herlige plenen fant vi en annen plen. Fortsatt jorder på alle kanter, så vi måtte bare spørre om vi kunne tilbringe natten der. De var veldig hyggelige og sa at vi kunne slå opp teltet under et stort tre nede ved veien. Det gjorde vi. Vi fikk tilgang på vann bak huset og kunne da lage oss mat som vi spiste i solnedgangen. Neste morgen når vi såvidt hadde krøpet ut av teltet og skulle til å lage frokost, kom det et par barn og stilte seg opp under det samme treet. Så kom det to til, og to til. Ja, sikkert ti barn og oss under samme tre. Vi hadde altså sovet på bussholdeplassen til barna i bygda! Komisk! De spurte oss om masse rart og vi svarte. Søte barn!

Lurer på hvem vi møter på igjen i år, og på hvilke andre vi møter på. Time will show!

Et lite stykke Norge.