Takk for sist!

Det er over ett år siden jeg blogget! Hver gang jeg har gått inn på bloggen har jeg bare lest innlegget om at Fargo ikke lever lenger og that's it. Nå scrollet jeg meg nedover siden og endte opp med å lese turreferatet fra Trekanten i Trollheimen. Det var den tredje gangen jeg gikk den turen, og da var jeg mer sliten før turen enn etter jeg hadde gått den. Formen var med andre ord ikke helt på topp. Men det utviklet seg likevel til å bli en drømmetur, og nå ble jeg skikkelig gira på å dra til Trollheimen igjen. Hva er det med den plassen som gjør at jeg alltid vil tilbake? Jo, det er få folk der, variert og passe utfordrende terreng, hundevennlig både i terrenget og på hyttene, rikelig med vann, fine teltplasser og dagsetappene på selve Trekanten er perfekte. I tillegg er det jo utrolig fint der! I år har jeg lyst til å utforske nye deler av Trollheimen. Kanskje bevege meg mot Innerdalen. Den er det mange som skryter av. Kanskje blir det en tur opp på tårnet også, hvis noen kan passe på hunden min. Det har vært hunder på Innerdalstårnet før, men jeg ser ærlig talt ikke vitsen med å slepe dem med opp dit.

Når jeg tenker meg om, så har jeg jo faktisk gått Trekanten en gang til etter jeg blogget sist. Da hadde jeg med meg Vilma, og ikke Saga. Det er jo stort sett Saga jeg har hatt med meg, for hun er jo gullet mitt, men hun har ikke vært helt i form. Etter en drøss med tester, både blodprøver og MR av både hjernen hennes og ryggen, så fant dyrlegen ut at hun mest sannsynlig ikke lider av noe veldig alvorlig, men at det er epilepsi det dreier seg om. Jeg bekymret meg jo nesten ihjel da jeg så de små anfallene hennes, hvor hun plutselig ble veldig svimmel, gynget og skjenet til den ene siden. Hun har heldigvis ikke hatt noen kraftige anfall, så foreløpig avventer vi med medisiner. Det er visst ganske stygge bivirkninger på dem, og ingen vits å sette henne på dem når anfallene er så milde som de har vært. I tillegg til disse anfallene har hun en defekt et sted i høyre bakbein/-fot. Dyrlegen syns ikke det ser ut som hun har særlig vondt, og det ser ikke ut til å henge sammen med anfallene hennes. Jeg nevnte ved sist besøk, da vi hadde planlagt en runde på vanntredemølla med henne, at den ene labben hennes såvidt er litt mer bustete enn den andre. Da så hun på den og så at tre tær sto litt mer til værs enn resten av dem. Mest sannsynlig noe hun har blitt født med, og det kan være årsaken til at hun svinger litt rart på det beinet de sitter fast i. Det er ikke annet å gjøre enn å stole på at dyrlegen vet best, og følge nøye med selv.

Saga kan nok være med på lange fjellturer igjen, men det er mer avslappende for meg å ha med hunder jeg vet er 100% friske. Jeg kommer til å ta med Saga igjen også, men da skal det være på en tur som ikke er for hard selv om den er lang, og vi skal ha god tid og ta pause ofte. Føre var-prinsippet er alltid lurt å følge.

Her venter Saga på sin tur i MR-maskina. Heldigvis er hun forsikret, og kvoten hennes ble brukt opp for et helt år. Tror det egentlig kostet 30 000 for MR av rygg og hjerne.

Vilma har ikke fått solstikk, men vet å slappe ordentlig av når kløven er tatt av. Da vet hun at pausen er av det lengre slaget. Dette er fra dag to over Mellomfjell. (Snota er toppen i bakgrunnen der, og der har jeg og Saga vært.)

Vilma og jeg har en pause på den siste etappen av Trekanten i fjor. Det var spådd masse regn, men det kom først da vi satt under tak og ventet på skyss hjem igjen.

Ja, da har jeg vel kanskje begynt å blogge igjen! Kjennes bra ut!

Hei så lenge!