Denne turen var som en drøm man ikke vil våkne fra, med et par elementer av mareritt.
Jeg har gått trekanten i Rondane før. Det var vel i 2013, og den turen kan dere lese om
her. Sist jeg gikk hadde jeg med Saga, men siden hun har epilepsi, så vil jeg ikke ta henne med helt til Rondane i første omgang. Det er ikke en svipptur unna, men først en liten biltur til togstasjonen, så tre timer med toget til Otta, og så en time med buss og vi er fortsatt ikke helt fremme. Bussen tar oss til parkeringsplassen Spranget, som fortsatt ligger syv kilometer unna Rondvassbu, hvor turen starter for vår del. Det som trigger anfallene hennes er stress, så da vil jeg helle ta henne med på andre fine turer, uten så mye farting til og fra.
Marerittdelen av turen startet avreisedagen, hvor jeg med skrekk og gru så at Vilmas avføring var bare suppe. Det skjer ikke ofte, men det er ikke uvanlig at hundene får en dag med dårlig mage i ny og ne. Derfor har vi alltid Canikur eller Zoolac på lur. En pasta på tube som stabiliserer tarmfloraen. Jeg tok med tuben, og Kjetil ga Vilma en ekstra luftetur før han kjørte oss til togstasjonen, tirsdag morgen.
Vi fant plassene våre, og jeg var nervøs. Vilma virket stresset og ville ikke slå seg til ro. Det kunne være fordi det var skummelt med tog, men det kunne også være magen. Jeg prøvde å roe henne ned, men hun peset mer og mer, og etter bare en halvtime skalv hun i hele kroppen. Hun er veldig lydig og husren, og hun vet så inderlig godt at hun ikke skal gjøre fra seg inne.. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Hadde aldri vært i den situasjonen før. Heldigvis var vi i bakerste vogn, og helt bakerst var det en utgang som var adskilt med skyvedør fra resten av kupéen. Vi gikk dit. Akkurat i tide. Hun pep litt før hun la fra seg en dam med suppe. Jeg rakk ikke å tenke så mye, jeg bare ordnet opp. Bandt Vilma fast ved plassen igjen, hentet dorull og svart hundepose, og tørket opp alt. Ingen spor, ingen lukt! Deretter løp vi av toget på to holdeplasser, og hun la fra seg to visittkort på hver av perrongene. Hjelpe meg, for en tur! Da vi endelig kom fram til Otta la hun fra seg enda en suppeskvett på parkeringsplassen der, før hun drakk masse vann og roet seg. Det var heldigvis 30 minutter mellom tog og buss.
Aldri i mitt liv har en togtur gått så sakte. Glad det gikk så bra som det faktisk gjorde. Enn om hun hadde gjort fra seg inne i selve togkupéen.. Det kunne gått så mye verre. Bussturen gikk heldigvis mye bedre. Ingen uhell eller behov som meldte seg. Vi var dessuten de eneste passasjerene. To lykkelige individer gikk av på Spranget, klare for eventyr.
Det er egentlig litt lite å beregne tre dager på hele denne turen, men det var det vi gjorde. Dag 1 gikk fra Spranget, forbi Rondvassbu og inn mot Dørålseter. Været ble bare bedre og bedre. Opphold langs grusveien, litt regn i den korte pausen før det ble opphold da vi startet på selve trekanten. Hadde jeg gått helt inn til Dørålseter, som vi gjorde sist, måtte jeg lagt inn minst én pause til på veien, men sist gang jeg gikk denne turen så angret jeg på at jeg ikke teltet der hvor stien deler seg og går til Dørålseter og Bjørnhollia, så det gjorde jeg denne gangen. Ingen vits for meg som hadde med telt og mat å gå inn til en hytte for å sove der, når jeg må tilbake samme vei neste dag uansett. Vi slapp altså unna noen kilometer der, og hadde det helt topp på teltplassen vår. Litt regn i lufta etter at teltet var oppe, men det ga seg etter en times tid. Vi våknet opp til supert turvær med sol og store hvite skyer neste dag. Jeg måtte bare ut med Vilma én gang i løpet av natta, og neste morgen virket hun litt bedre i magen. Jeg fortsatte å gi henne Canikur. Selve almentilstanden hennes var bra hele tiden altså, hvis ikke hadde jeg avbrutt turen, eller tatt med en annen hund. Vilma var både leken, ivrig og så med stor lyst på maten som bare jeg spiste, alle tre dagene.
Dag 2 gikk fra teltplassen vår til en ny teltplass ovenfor Bjørnhollia. Turen var fantastisk. Vi gikk sakte og nøt hvert sekund. Jeg hadde fokus på at jeg skulle kose meg og slappe av, og heller ta en pause for mye enn en for lite. Som nevnt før, har heg alltid vært dårlig til å ta pauser. Jeg har duret avgårde mot dagens mål, som om det var noe jeg måtte rekke. Men, målet er der uansett, og det er ingen vits å komme fram så fort som mulig for å sitte på målstreken ekstra lenge. Nei, jeg har blitt mye flinkere til å leve i nuet og vi nøt turen. Pausene ble lange, og jeg ble igjen overrasket over at tiden gikk så fort.
Da vi kom fra til dagens mål, fant jeg en teltplass ved en stor bekk. Det var drikkevann, så det var helt ypperlig. Vi hadde sol akkurat til vi skulle legge oss, som var helt perfekt, for det blir fort rasende varmt i teltet når sola står på. Det merket vi neste morgen. Da sto sola på teltet, og jeg som hadde satt klokka på 06:30, hadde ingen problemer med å komme meg ut av teltet. Der var det hett! Jeg hadde grublet litt på forhånd om jeg kom til å få en kald tur, siden det var spådd ned mot 2 grader hver dag, men det gikk over all forventning. Sola varmet hele tiden, og det var kun vinden som var kald. Jeg hadde med meg den ultralette vintersoveposen min, og sov som en stein i den. Vilma ble pakket inn i jervehiet sitt, med min jakke på toppen. Tenkte først at jeg var litt hønemor, men det var faktisk bare is i vannskåla hennes neste morgen, så natta hadde vært kald, og hun var nok bare fornøyd med litt ekstra comfort.
Veldig glad for at jeg kom i gang så tidlig dag 2. Det var et supert sted å drikke kaffe, spise frokost og kose seg lenge på. Det var ikke et eneste insekt i lufta, ingen andre folk, sol og vindstille. Eneste lyden var bekken som sildret og en gjøk som aldri ble lei av å si koko. Vilma hadde sovet hele natten og virket veldig fornøyd. Hun hadde spist litt dagen før, små doser fordelt utover dagen, med CaniCur på toppen. Jeg var spent på magen hennes, og bestemte meg for å helgardere meg og ikke gi henne noe mat før vi var helt i mål. Ikke ulikt det vi gjør hjemme. Da får de mat ca. klokka 17 hver dag. Jeg pakket sammen alt, og vi var klare for siste etappe med hjemreise samme kveld.
Siste etappe er nok favorittetappen min. Den går fra Bjørnhollia gjennom Illmannsdalen, og tilbake til Rondvassbu. Det er litt stigning på starten, men så er det veldig lett å gå resten av turen. Fin sti, og ikke mye stein. Fin for hundelabber også. Da vi hadde kommet halvveis fant vi et fint sted å ha pause. Vi var der i nesten to timer. Vilma sov mens jeg fylte på med energi. Jeg fikk vondt av henne. Hadde så lyst til å gi henne mat. Hun trenger jo også masse energi på en sånn tur, men jeg kunne ikke ta sjansen. Jeg trøstet meg med at hun fikk i seg nok vann. Det hadde vært krise hvis hun ble dehydrert i tillegg.
Da vi omsider kom ned til den samme gruseien som vi startet på, og hadde 7 kilometer foran oss til Spranget, satt Vilma seg ned for å gjøre fra seg, og spruten sto. Det var ikke en gang suppe. Det var gul saft. Jeg har aldri hatt så store øyne før. Stakkars Vilma, og stakkars meg. Skal det bli samme marerittet på vei hjem? Jeg gikk fra å være i nyte turen vi straks var ferdig med-modus, til å stresse med hjemreisen-modus. Vi hadde koset oss masse i tre hele dager, men det ble en litt brå avslutning på hyggen med den safta..
Men det skulle vise seg å gå helt fint. Vi kom oss på bussen fra Spranget klokka 17, og den brukte en time ned til Otta Skysstasjon. Der hadde vi god tid før toget kom. Vilma roet seg ned og fikk noen småturer på gresset innimellom. Da toget kom fikk vi en annen plass enn den vi hadde fått på billetten, og hadde en kupé for oss selv. En ordentlig hyggelig konduktør på vei opp, akkurat som på vei ned. De reddet virkelig reisen vår ved å vise omtanke for Vilma, og hele tiden opplyse meg om hvilke stopp jeg kunne lufte henne på. Full score til NSB på denne reisen, full score til Rondane Nasjonalpark og full score til værgudene, turutstyret mitt og motet til Vilma.
Etter 7 kilometer på grusvei, og så ca. 8 kilometer til langs en fjellrygg og ned i dalen, kom vi hit. Et supert sted å campe.
Fra dag to, tidlig på turen. Bildet er tatt bakover.
Lykkelig hund kjøler ned labbene sine.
Flink og bærer litt av maten vår. Kløven ble dessverre ikke så mye lettere på turen, men den var ikke tung i utgangspunktet. Ca. 1,5 kg på hver side.
Nyter en pause uten kløven på. Strekker litt på ryggen og skuer utover før hun tar seg en blund.
Viltgryta til Real Turmat er veldig god, syns jeg. Pasta Bolognese er også en favoritt.
Her var det folk som badet sist jeg gikk forbi. Da var det utrolig varmt, og til og med landkrabber som meg ble fristet til å ta et dykk. Det ble med tanken. I år var det ikke helt den samme temperaturen, og jeg var bare glad for det.
Fremme ved teltplassen ovenfor Bjørnhollia. Teltet står rett til venstre, utenfor bildet.
Trøtt i trynet.
Lang pause den siste dagen.
Elsker slitne hunder, men det var iblandet litt bekymring på denne turen, dessverre.
Her var vi i nesten to timer, og kunne lett vært der i mange timer til. Det rant en elv rett nedenfor der jeg står og tar bildet, og det var akkurat i passe ly for vinden.
I gang igjen. Siste etappe før grusveien til Spranget.
Her kan vi se grusveien og noen sauer i det fjerne.
Takk for oss, vi sees igjen tamme, smådumme, fine sauer.
Og Vilma, du skal få en ny tur i sommer hvor du ikke er dårlig i magen! Det fortjener du.