Tirsdag morgen var alt pakket og klart. Bussen til Oppdal gikk fra Trondheim 11.20. Jeg planla å sove på Gjevilvasshytta den første natten sånn at vi kunne legge ut på første etappe tidlig neste morgen. Det er et stykke fra Oppdal og inn til hytta, så vi tok en taxi. Det var fint vær da vi kom fram og klokken var ikke mye. Vi tok en tur ned på Rauøra nesten med det samme. Rauøra er en kjempefin strand ved Gjevilvatnet, og det var nesten så jeg fikk lyst til å kaste klærne og ta meg et bad, men bare nesten. Kanskje et bad når vi har gått hele Trekanten?
Ettersom jeg er medlem i DNT får jeg rabatt når jeg sover på hyttene, og prisen er ikke så ille. Trondheim Turistforening er dessuten kjent for å være den som best har tilrettelagt for at folk kan ta med seg hunder på hyttene. Det skal de ha skryt for! På Gjevilvasshytta er det i den ubemannede delen man kan sove med hund. Det er bur til utlåns der, men Saga var den eneste hunden den natten, så hun sov med burdøra åpen. Hun hopper ikke opp i sengene uansett, for det får hun ikke lov til hjemme. Jeg håper virkelig at alle med hund respekterer de enkle hyttereglene for hundene, sånn at hyttetilbudet til hundene består.
Vi sto tidlig opp neste morgen. Jeg spiste frokost i matsalen og smurte niste, mens Saga lå i hytta uten å ane at hun hadde over 6 mil foran seg i fjellet. Da hadde hun nok vært like spent som jeg var! Mest spent var jeg på været, men det så bra ut. Det var først spådd kjempemye regn, men så bedret det seg drastisk og jeg hadde sol bak sky hele den første dagen.
Første etappe gikk fra Gjevilvasshytta til Jøldalshytta. En tur som i følge kart og hyttefolk skal ta cirka 7 timer. Terrenget er litt opp og ned på begynnelsen, men lett å gå i og hele turen var fantastisk fin. Åpent fjelllandskap og kjempefin natur så langt mitt øye kunne skue. Ganske vått på marka, men jeg er ikke redd for å bli våt på beina. To tre ganger løp det en gjeng med reinsdyr forbi oss. Saga og jeg ble cirka like ivrige! Vi var på ordentlig fjelltur, helt alene. Møtte kun tre personer som gikk i motsatt retning den dagen. Jeg brukte 5 timer og 45 minutter på turen, og det er inkludert en pause hvor jeg kokte kaffe. Jeg gikk altså fortere enn gjennomsnittet. Det der lurte jeg nemlig litt på. Om jeg kom til å bruke lengre tid enn forventet, like lang tid som gjennomsnittet eller om jeg kom til å være raskere. Man vet jo ikke før man har prøvd, men det er fint å vite hvordan man ligger an, for da er det lettere å planlegge turen. Hadde jeg visst at jeg skulle komme fram til Jøldalshytta så tidlig som jeg gjorde ville jeg nok tatt en lengre pause på fjellet. I hvert fall brukt mer tid der, for det er jo ikke noe gøy å sitte på hytta å glo.
Jeg sto over middagen på hytta. Det er ganske dyrt der faktisk. De har et prosjekt som går ut på at de skal basere seg på å kun bruke lokale råvarer og det støtter jeg, men nærmere 300 kroner for et måltid er ganske hårreisende. Jeg hadde med Real Turmat som jeg hamstret i mengder da XXL hadde 20% avslag på hele butikken, og ble god og mett.
Neste morgen tok jeg det litt mer med ro. Stresset ikke for å komme i gang. Vi skulle nå gå fra Jøldalshytta til Trollheimshytta, og det er en kortere marsj enn den vi gikk dagen før. Jeg visste jo nå hvordan formen var i forhold til hvor lang tid jeg kom til å bruke, så da koset jeg meg heller litt med frokosten og drakk et par ekstra kopper med kaffe.
Det er lett å komme i kontakt med folk under frokosten. Alle jeg møtte var i hvert fall åpne og nysgjerrige på mine planer. Jeg fortalte gledelig og sugde til meg all nyttig informasjon de kunne gi meg om turen. Noe vi ofte kom inn på var "De syv skuffelser". Et stykke jeg hadde foran meg den siste dagen da jeg skulle gå fra Trollheimshytta og tilbake til Gjevilvasshytta. Det var visst et kjempebratt parti og langt til toppen. Sju ganger på vei opp tror man at man endelig er på toppen, men så ser man enda en relativt stor knaus man skal over. Jeg lurte fælt på hvor ille det egentlig var, og på hvordan formen min var i forhold til de som klaget over ødelagte knær og så videre, men det kom jeg til å finne ut tidsnok. Først måtte jeg bestemme meg for hvordan jeg skulle komme meg til Trollheimshytta.
Det er tre måter å komme seg fra Jøldalshytta til Trollheimshytta på. Og de har tre vanskelighetsgrader, selv om alle turene sies å være krevende. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå over Geithetta, men det var litt yr i luften og ganske mye tåke da vi la ut på tur dag nummer to, så jeg valgte å gå gjennom Svartådalen i stedet. Det minst krevende alternativet, men også et veldig vakkert et. Det tredje alternativet er over Trollhetta. Det er en ekspertrute, og jeg har litt problemer med å se på meg selv som en ekspert, selv om jeg sikkert hadde klart turen. Jeg var på tur for å kose meg, ikke for å sprenge grenser og utfordre meg selv til det ytterste. Jeg hadde jo dessuten med Saga, og hun er en ypperlig turkamerat, men armene mine satt stor pris på å få slippe å holde igjen henne på vei ned fra de fjellene der. Den høye, luftige følelsen skulle vi jo få smake på neste dag uansett.
Vi slo følge med en dame jeg møtte under frokosten de første 6 kilometerne inn mot dalen. Der skilte vi lag, for hun var fast bestemt på å gå over Geithetta. Egentlig ville hun gå over Trollhetta, men det var snø og tåke, så da tok hun til vettet og gikk det fjellet hun hadde gått et par ganger før. Hun har en drøm om å gå over Trollhetta og lurte litt på hvor mange ganger hun skulle dra til Trollheimen før det faktisk ble noe av. En på jobben hennes hadde sagt at hun burde prøve å gå dalen, for den var så fin, men hun ble sugd til topps og det forstår jeg godt. Vi kom til Trollheimshytta nesten samtidig. Jeg hadde etter gårsdagens erfaring bestemt meg for å bruke god tid på turen og ta en lang pause. Vi koset oss skikkelig og været var bare grått den første halvtimen. Tåken lå der bestemt rundt fjelltoppene, men det var lyst og fint, og ikke antydning til nedbør i det hele tatt. Damen hadde ikke hatt noe særlig utsikt fra Geithetta, og det var nesten litt godt å høre. Da hadde jeg i hvert fall valgt riktig rute den dagen.
Trollheimshytta kom brått på oss på slutten av turen og jeg tar ikke i hvis jeg sier at det var nærmest magisk å komme dit! Solen kom fram, betjeningen var sprudlende og jeg fikk hilse på polarhundene de hadde stående i bånd ovenfor hytta. Andre turgåere kjøpte seg en kald pils og satte seg i solveggen, mens jeg tok fram primusen og laget meg en porsjon Real Turmat. Jeg fikk sjekket værvarselet, og jeg var spent for det hadde virkelig ligget an til uvær med lyn og torden den sisten turdagen våres. Det så litt bedre ut, men det var fortsatt ventet uvær, men ikke før ute på formiddagen. Jeg fikk en idé da jeg så at det skulle være opphold om natten.. Klokken var ikke seks en gang, men jeg hadde spist og gitt Saga mat. Hva mer var det å ta seg til? Jeg kunne like så godt betale for oppholdet og gå å legge meg. Betjeningen og de andre turgåerne fikk litt store øyne da jeg fortalte at jeg planla å stå opp veldig tidlig og gå mens det fortsatt var natt, men de trodde også at det kom til å bli en spesielt fin opplevelse hvis været var med meg. Og det var det.
Jeg fikk selvsagt ikke sove selv om jeg var sliten og trøtt, for jeg gledet meg til neste dag. Jeg duppet av til slutt, men våknet igjen et par timer senere. Koket vann til en kopp med kakao og spiste noen mandler før jeg la meg for å sove igjen. Fortsatt seks timer til klokken skulle ringe. Våknet igjen ved midnatt og lurte på om jeg hadde forsovet meg, men jeg kunne bare sove videre. Tre timer igjen. Da klokka endelig ringte hadde jeg nådd den dypeste søvn og det var litt hardt å stå opp. Klokka var tre og ute var det stille. Jeg listet meg ut etter vann, så jeg fikk laget meg havregrøt og kaffe. Jeg hadde én pose med Real Turmat igjen og planla en varm lunsj halvveis i dagens etappe. Det virket som en evighet til. Nå var det først og fremst "De syv skuffelser" som skulle beseires. Jeg var spent.
Etter mat og drikke la vi ut på tur. Dag 3. Siste etappe fra Trollheimshytta til Gjevilvasshytta er den lengste og hardeste etappen. Det er litt forskjellig hva folk foretrekker, men jeg ville begynne mykt og varme opp til denne turen, mens de som velger å starte med denne etappen vil ta den hardeste først og bli ferdig med den. "De syv skuffelser" er nok uansett bedre å gå opp enn ned, tenker jeg. Særlig når man har med trekkhund.
Det var god bakkemotstand de første 500 meterne, og jeg lurte på om jeg hadde passert noen skuffelser enda. Nei, så god form kan jeg vel ikke være, at jeg ikke legger merke til skuffelsene? Og det fikk jeg også bekreftet at jeg ikke var. Endelig på toppen tenkte jeg, for til tross for alle advarsler gikk jeg rett i fella. Vi kravlet og klatret. Satte oss ned for å trekke pusten og drakk litt vann. Jeg innså at jeg hadde litt lite vann med meg, men etter å ha vært bortskjemt med bekker over alt de siste dagene gadd jeg ikke fylle opp flaska helt. Ville heller spare litt vekt. Det kunne jeg bare angre på, for her rant det ikke noe vann. Syv ganger tenkte jeg at nå må vi da snart være på toppen, og til slutt var vi også det. Etter mye slit. Mo i knærne og tørr i munnen. Vi gikk et stykke innover og etter bare noen minutter kom jeg til meg selv igjen og nøt utsikten, været og den tidlige morgenen på fjellet. Vi fant både snø og masse vann. Saga klikket helt i vinkel og løp rundt i snøen i ren gledesrus. Det kan ikke beskrives med ord hvor bra denne turen var og hvor fornøyd jeg er med at jeg valgte å gå så tidlig tilbake til Gjevilvasshytta. Selv om sesongen ikke var helt i gang, så hendte det jo at vi møtte noen få mennesker, men ikke om natten. Nå hadde vi fjellet helt for oss selv. Og soloppgangen også. Jeg var spent på det før jeg dro, om jeg kom til å like å gå alene eller om det kom til å bli kjedelig. Det var ikke kjedelig, det var veldig behagelig, og jeg var jo dessuten ikke alene - Saga var jo der!
Da vi hadde gått i noen timer og jeg var sikker på at vi var over halvveis, tok vi en pause. Jeg tenkte at vi burde gå litt lenger så vi fikk sol, men jeg var så sulten at jeg måtte bare sette meg ned. Pakket ut underlag og satte fram det jeg trengte for å koke vann til kaffe og turmat. Var nok litt sliten for jeg så meg ikke om etter vann i det vi satte oss, men jammen rant det en bekk like ved og jeg var storfornøyd. Enda bedre ble det da jeg satte meg for å spise og kjente sola på ryggen. Snakk om flaks! Vi hastet ikke for å komme videre. Været så bra ut og det var fortsatt tidlig.
På slutten av etappen dag 3 møtte vi en gruppe med folk. De skulle gå Trekanten sammen. De hadde hele den lange etappen foran seg og jeg hadde maks bare et par timer igjen av min. Så kom regnet. Det pøste ned, men jeg gliste fra øre til øre, og du forstår hvorfor! 8 timer og 15 minutter brukte jeg på denne etappen, og det er inkludert en bra pause. Med sol! Da jeg kom fram til hytta var jeg gjennomvåt både av regnet og fordi jeg valgte å vade over elva med skoene på. Hvem bryr seg om våte sko når turen snart er over uansett? Jeg bestilte meg to vafler med rømme og syltetøy på, på Gjevilvasshytta, drakk kaffe og fikk ladet telefonen nok til å få sendt Kjetil en melding om at vi straks var på vei hjem. Litt vemodig takket jeg den utslitte Sagaen min for turen, men trøstet meg med at vi kan droppe å gå Trondheim-Lillehammer i år, og heller dra på turer som dette. Vi har jo tross alt gått Trondheim-Lillehammer, så da er det jo mye bedre å utforske andre områder. Jeg er bitt av basillen for alvor nå og jeg elsket å gå alene med hund. Kommer garantert til å gjenta dette, men med telt. Jeg foretrekker det fremfor hytter.
Droppet å ta med det store kameraet mitt, så jeg har bare tatt bilder med telefonen. Trykk på dem for å se et større format.
Takk for turen, Saga!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar