torsdag 25. mai 2017

De Syv Søstre!

Ok, sommeren nærmer seg, men vi har ikke lagt en eneste plan. Sånn er det hvert år. Vi tenker ut en del forskjellige alternativer før sommeren, og når sommeren plutselig er der, så sjekker vi værvarselet og drar dit det er spådd best vær, som forhåpentligvis er et sted i Nord-Norge. Det kan så klart bli helbom, men sånn er det bare. Det er Norge vi ferierer i, og Norge er ustabilt. Jeg liker det! Kontraster er fantastisk!

I fjor ble det ikke så mange ville påfunn. Det var første sommeren vår med kun tre hunder, og det er uaktuelt å sette én av dem på kennel og ta med to på fjelltur. Har ingenting i mot at andre gjør det, og hundene tar ikke skade av det hvis kennelen er bra, men jeg klarer det ikke. Hundene våre er aldri alene, og sånn skal det fortsette å være. Årene før kunne vi sette de to med minst energi på kennel, mens vi tok med de to siste på fjelltur. De to på kennel ble som regel Fargo og Nellie. Minst energi, og vanskeligst å ha med seg på ferie. Fargo skrek bokstavelig talt non stop i bilen, og Nellie maset veldig og klarte ikke å roe seg i pauser på fjellet og i teltet. Det er mye jobb med fire hunder, og vi har ikke hatt mer enn én hundefri ferie på over ti år! Vi trenger ikke det. Vi elsker hundene våre! Men, det var ganske behagelig å få et par uker med kun Vilma og Saga. Det var null stress og bare hygge, selv om det var litt trist å tenke på Nellie og Fargo på kennel. Vi trøstet oss med at de fikk lange turer før vi dro, så de ble slitne og mer avslappet på kennelen, og da vi kom hjem var Vilma og Saga slitne og vi kunne fokusere ekstra mye på Fargo og Nellie.

Vi tok derfor med oss både Vilma, Nellie og Saga da vi dro avgårde mot Nord-Norge i fjor sommer. Det var stille og fredelig i bilen, men vi var spente på hvordan Nellie skulle takle teltlivet. Hun hadde separasjonsangst da vi fikk henne, men nå går det fint. Hun får den tilbake i teltet fordi hun ikke er like trygg der enda, og blir hysterisk hvis en av oss går 10-20 meter fra teltet.

Jeg husker ikke hvor mange dager vi hadde til rådighet, men jeg visste at jeg ville prøve meg på De Syv Søstre. Det er syv fjelltopper som ligger på rad og rekke langs Helgelandskysten. Vi har vært der to ganger før. Den første gangen med Fargo og Vilma, og det ble en lang tur der, men ingen topper. Neste gang dro vi med Vilma og Saga, og vi gikk nesten på toppene til Tvillingene, men det er bratt og steinete helt øverst, så vi byttet på å passe hunder og gå på toppene på slutten. Jeg gikk først opp og Kjetil satt igjen, og så motsatt. Bedre det enn å dra med hundene helt opp.

Jeg hadde jo hørt om de gale menneskene som tar alle syv toppene på en tur, og første gangen jeg var der lekte jeg med tanken. Da var jeg frisk og rask! Siden formen min har vært ganske dårlig den siste tiden, så har jeg ikke turt å tenke på det en gang. Jeg får nemlig litt tvangstanker om å gjennomføre sånt som jeg går og tenker på og lite flink til å høre når kroppen trenger hvile. Sist gang vi var der var kroppen min litt friskere, men langt fra den formen jeg er vant til å være i. Jeg var derfor superspent da vi kjørte oppover, og turte ikke si til Kjetil det jeg egentlig tenkte. Jeg sa til han at mest sannsynlig kom jeg ikke til å klare alle toppene, og at det kunne hende jeg måtte avbryte hele turen. Det går heldigvis en sti ned fra hvert av fjellene, så sånn sett er det lett å bryte. Inni meg tenkte jeg at jeg ikke visste hva jeg gikk til, og at jeg var usikker på om formen min hadde blitt såppas bra at jeg ville klare det, og at jeg kom til å bli supermisfornøyd hvis jeg måtte bryte. Jeg måtte klare det! Jeg trengte en skikkelig opptur! (Eller syv.)

Det var mest jeg som var gira på å gå denne turen. Aldri går jeg for å bevise noe for andre, men jeg blir veldig fornøyd på innsiden når jeg har klart å gjennomføre et mål jeg har satt meg. Pur glede. Derfor hadde vi planlagt at Kjetil skulle kjøre meg opp tidlig neste morgen og passe hundene mens jeg gikk. Han hadde med bøker og skulle bare slappe av ved teltet sammen med dem.

Jeg sov dårlig. Det ene beinet mitt verket og jeg fikk maks fem timers søvn. Da klokka ringte neste morgen spratt jeg likevel opp. Jeg hadde lagt fram alt jeg skulle ha på meg og pakket sekken kvelden før. Det var bare å kaste seg i det. Jeg plastrert føttene med preventiv sportstape og drakk et par kopper med kaffe. Prøvde å få i meg frokost, men jeg var så spent. Klarte bare å spise én banan. Ikke smart. Jeg vet hvor viktig det er å få i seg nok næring.

Kjetil og hundene kjørte meg til parkeringsplassen ved Breitinden. Hadde lest om turen, og det var smartest å begynne der. De to første toppene, Breitinden og Kvasstinden er nemlig ganske utfordrende. Når du er ferdig med de to og på vei opp mot Tvillingene, må jeg si at resten av turen bare er kos i forhold. Ikke misforstå. Turen er fortsatt hard, men starten er absolutt den største utfordringen. Også for de med mer enn én banan i systemet.

Allerede på parkeringsplassen møtte jeg to mennesker som skulle vise seg å bli veldig viktige for meg på denne turen. På slutten ble jeg litt viktig for dem og, men de hadde klart seg uten meg. Jeg er ikke like sikker på om jeg hadde klart turen uten dem. De var nemlig meget motiverende! Vi startet turen sammen og gikk opp på de to første toppene. De var i 50-årene, fra Steinkjer og i knallform. Jeg kjente godt den dårlige formen min opp mot første topp. Jeg var kvalm og svimmel, men bet tennene sammen. Drakk masse vann og fant fram noen nøtter som jeg knasket på mens jeg gikk. Da vi kom ned fra topp nummer to var jeg så sliten som jeg aldri har følt meg før. Ikke godsliten, men vondsliten. Sånn man blir når man ikke er helt frisk. Sliten er nemlig en følelse jeg elsker, men ikke på denne måten. Jeg måtte bare sette meg ned.

Det fantastiske paret spurte om de skulle bære sekken min og gjorde alt de kunne for å få meg med videre. Det skal mye til for at jeg da ikke blir med, og enda mer til for at de skulle bære sekken min! Jeg sa bare at jeg trengte litt tid og at de skulle gå i forvegen. Jeg fikk telefonnummeret deres, i tilfellet det skulle skje noe, og sekken ble igjen hos meg. Jeg la meg ned i fem minutter og prøvde å fokusere på alt som var positivt. Jeg spiste brødskiver med majones og salami, og drakk en Red Bull. Jeg har aldri hatt med Red Bull på tur før, og egentlig aldri kjent effekten av den, men nå var den prikken over i-en på måltidet mitt. Jeg kjente at jeg fikk mer energi, tok på sekken og trasket sakte videre mot topp nummer tre. På veien fant jeg snø som jeg stakk ansiktet ned i. Det hjalp. For en fart jeg fikk opp!

På vei opp mot topp nummer tre møtte jeg superparet, Håvard og Marit. De spurte om det var en ørliten sjanse for at jeg ville droppe toppen og bli med dem videre mot topp fire. Nei, nei, aldri i verden. Nå skulle jeg fullføre, og det uten et eneste hull. Jeg slukte topp nummer tre, som er den ene tvillingtoppen jeg har vært på før, raste opp på topp fire, som er den andre tvillingtoppen jeg har vært på før. Fikk enda mer pågangsmot. I det fjerne så jeg Håvard og Marit. Har litt på følelsen at det ikke bare var jeg som gikk fort, men at de også slo av litt på tempoet. Vi møttes i hvert fall igjen og topp fem, seks og sju gikk vi på sammen. Gøy for meg at de ble så imponerte over meg. De hadde vært så sikre på at jeg skulle avbryte. De så jo hvor sliten jeg var.

De siste toppene var såklart slitsomme, og på topp nummer seks fikk vi regn, lyn og torden. Vi snek oss opp og var raskt nede igjen fra den. Klissvåte. På begynnelsen var jeg nesten litt flau for oppakningen min. Jeg hadde med Bergans Helium 55 liter, og den var ikke full, men noen kilo veide den. Det var bare nyttige kilo, fant jeg ut. Marit og Håvard fikk litt mat av meg da de gikk tomme, og selv kunne jeg skifte fra våt jakke og treningsgenser til tynn ullgenser og en fantastisk god fiberjakke fra Black Diamond da det sluttet å regne. Ingen av oss, meg selv og Kjetil inkludert, trodde det skulle bli særlig mørkt på kvelden. Ikke trodde vi at vi skulle bruke så lang tid heller. Det ble mørkt. Vanskelig å finne stiene og merkingen. Vi møtte flere folk som ikke fant veien ned, og lettelsen var stor da jeg fant fram hodelykta mi! Det var en ganske stor gjeng som gikk sammen ned fra den siste toppen. Noen av dem hadde vi pratet med underveis også, så det var nesten som vi traff igjen gamle kjente. Jeg gikk foran og fant merker, og passet på at alle hang med. Noen steder hvor det var veldig bratt var det lagt ut tau som hjelpemiddel. Det tok tid å komme seg ned. Hele fire timer brukte vi ned fra siste toppen, men alle kom seg ned, og lykkelige var vi for at vi hadde fullført. Marit, Håvard og jeg startet 08:45, og satt oss inn i bilene våre 02:20.

Tusen hjertelig takk til Kjetil som ventet og ventet, og kjørte meg til og fra. Han hadde til og med kjøpt Guinness til meg og satt den i kjølerommet på bilen, så jeg fikk kald Guinness da jeg kom fram! For en mann, og for en TUR! I did it!! HURRAAAA!




På Kvasstinden, topp nummer to. Foto: Marit Strugstad.



På Botnkrona, topp nummer sju, i fiberjakka! Glad det sluttet å regne og godt jeg ikke visste at det skulle ta fire timer å gå ned igjen..




Neste dag møtte jeg forressten en som hadde gått motsatt vei, og jeg lurte på hvordan det var. Han sa at han gikk på en smell på slutten. De trodde nemlig de bare hadde en liten knaus igjen, siden Breitinden er den laveste toppen.. Hjelpes.. Glad jeg leste om turen på forhånd. Det bør man alltid gjøre, og de hadde ikke gjort det!

Det hører med til historien at jeg ikke kunne gå vanlig de seks påfølgende dagene.
Verdt det!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Følgere