Ettersom formen har vært så dårlig den siste tiden, var det sikkert ikke så smart av meg å legge ut på langtur alene i fjellet. Ikke smart fysisk sett i alle fall, men psykisk var det akkurat det jeg trengte. Ingenting kan måle seg med lange dagsmarsjer i Trollheimen med favorittbikkja. Ingenting. Derfor gikk jeg. Jeg var spent på om jeg ville klare det og på hvor ekstra sliten jeg kom til å bli, men det var ingen grunn til bekymring. Jeg tror jeg har en ekstratank med krefter og energi som slår inn når jeg virkelig trenger det. Jeg gikk bare saktere enn vanlig og tok flere pauser. Jeg var rett og slett helt nødt til å nyte mer og stresse mindre, og det er da ikke så gæli! Det kom altså noe godt ut av den elendige formen min på denne turen.
Her sov vi den første natta. Jeg sov dårlig, for jeg var kald og hadde mareritt om at jeg gikk Trekanten alene og skadet meg. Jeg hadde enda ikke bestemt meg for å gå da jeg våknet, og la meg for å sove litt lenger. En av tankene mine var faktisk at jeg kunne sove der i tre døgn i stedet for å gå. Høres ikke ut som meg.
Da jeg våknet igjen varmet sola og jeg laget meg kaffe og frokost. Saga var gira og ville på tur. Mens jeg drakk kaffen så jeg to mennesker i det fjerne, som beveget seg i sakte tempo med store sekker på ryggen. Jeg fikk en intens gledesfølelse inni meg. Jeg ville gå! Jeg pakket sekken. Den var 4 kg lettere nå, for jeg la igjen 4 kg på Jøldalshytta, som ligger 5 km fra parkeringsplassen. Jeg klarte ikke gå med vanlig oppakning. Jeg var så sliten da jeg kom kvelden i forveien at jeg nesten ikke orket å gå i det hele tatt.
Jeg kjente etter på formen mens jeg gikk. Sliten, ja, men ikke så vondt i beinet som jeg har hatt den siste tiden. Positivt. Ingen hodepine eller nakkesmerter heller. Supert! Jeg bestemte meg for å klare det. Jeg måtte drikke vann hver halvtime, minst, og ta hyppige pauser. Null stress og masse hygge. I bakhodet surret tanken om at det er ingen skam å snu. Det er jo ikke en skam, men fryktelig surt om jeg måtte det. Derfor var jeg flink til å høre på kroppen, for en gangs skyld.
Det er tredje gangen vi går Trekanten nå, og hver gang har jeg gått den samme retningen, som jeg mener er best for knærne, og hvis man har med hund. Første etappe var derfor fra Jøldalen til Trollheimshytta. Jeg valgte å styre unna toppene, og heller se hvordan Svartådalen så ut på sensommeren. Frodig!
Jeg savner alltid Kjetil når jeg er på tur. Blir ekstra forelska. Kjetil er det beste som har hendt meg.
Dag èn var fantastisk! Jeg tror aldri jeg har koset meg så mye på tur før. Vel framme på Trollheimshytta møtte vi flere hyggelige turfolk, og jeg spiste en porsjon Real Turmat, mens jeg grublet over neste dag. Saga spiste knottene sine i teltet.
Dag to var jeg mest spent på. Turen over Mellomfjell er den hardeste og lengste. 23 kilometer, om jeg ikke husker feil. Mest krevende er nok starten, som flere kaller for "De syv skuffelser". Jeg stusser litt på det, for det er verken "syv" eller særlig "skuffende". Det er fem eller seks knauser man må opp på, og hvis man har sett på kartet, så vet man at man ikke er på toppen hver gang man har kommet opp på en av knausene. Derfor ble i alle fall ikke jeg skuffet. Jeg ble bare veldig glad da jeg så at jeg tok igjen flere som hadde begynt før meg, enda jeg tok det med ro. Feiret med kakao på toppen!
Det blåste liten kuling, og jeg brukte opp en hel fyrstikkeske på å få fyr på gassbrenneren. Det var for kaldt for den, men jeg fikk fyr etter å ha varmet den med hendene.
Selv så sent på sommeren ligger det breer og snø flere steder. Alltid like gøy for Saga.
Vi kom oss vel over Mellomfjell og tok en lang pause i ly for vinden, før vi tok fatt på siste stykket fra Blåhøa og ned til Gjevilvasshytta. I nesten to timer satt vi og drakk kaffe, spiste mat og slo av en prat med tre andre vi hadde møtt dagen før, på Trollheimshytta.
Saga koser seg!
Jeg fant et utmerket sted å sette opp teltet før vi kom til Gjevilvasshytta. Det blåste kraftig hele natta, men det var helt vindstille der vi sov. Neste morgen pakket vi alt og gikk de siste 15 minuttene bort til Gjevilvasshytta, hvor jeg kjøpte meg en Lollipop-is. Jeg syns det var utrolig herlig og starte på den siste etappen med en Lollipop i hånda. Sola steket og vinden hadde roet seg. Vi vandret avgårde i retning Jøldalen igjen. Nå visste jeg at jeg ville klare hele Trekanten, og formen var bedre enn på flere måneder!
Mye fint å se langs ruta. Det gjelder forsåvidt for hele turen. Trekanten i Trollheimen er krevende, men har man fint vær, så kan man ikke få en flottere tur, spør du meg.
Noen kompiser som bor på ei seter rett bortenfor Jøldalshytta.
En sliten og fornøyd hund.
Fotogen og uredd geit.
Turen er over. Vi klarte det! Vi tar en velfortjent pause igjen, og lurer på om vi skal bli en natt til i teltet, så vi slipper å gå de 5 kilometerne til parkeringsplassen.
Vi valgte å gå til parkeringsplassen. Jeg fikk kontakt med Kjetil, som slang seg i bilen med det samme for å hente oss. (Bortskjemt!) Det tar litt over en time å kjøre, så jeg og Saga søkte tilflukt i hver vår pose. Jeg gledet meg til å fortelle hvor bra det hadde gått og at jeg var mindre sliten etter turen enn da jeg startet.
Enda en fantastisk tur i Trollheimen er over, og jeg har lært masse nytt om hvordan jeg skal leve i nuet, virkelig kose meg og stresse ned. Jeg har aldri gått for å imponere andre eller kun for å ha gått turen, men jeg har gått for å utfordre meg selv. Vi har alle godt av å utfordre oss selv, men ikke på bekostning av helsa. Derfor skal utfordringen min i fremtiden være å stresse mindre på alle de fine turene jeg skal gå. Jeg skal leve i nuet.
Takk for turen, Saga!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar