Walking with Miss Winther: En skitur her, og en skitur der!

Vi er tilbake fra Lillehammer og et koselig 50-årslag, som vi er glade for at vi fikk med oss.

Vi dro ikke så tidlig som først planlagt på lørdag, men likevel tidlig nok til å få oss en skitur på Hjerkinn underveis. Vi planla på forhånd hvor vi skulle stoppe, og da vi kom dit var det tettpakket med biler. Mye folk tar vi som et tegn på gode løyper og fine omgivelser. Jeg spurte parkeringsvakta hvor det var færrest folk, ettersom vi hadde med oss fire hunder, og han fortalte oss hvor vi burde gå. Etter litt klunder med fire hunder som var ivrige på å sette av sted, satte vi kursen mot fjellet. Underlaget vekslet mellom å være hardpakket snø og løssnø. Det var ikke oppkjørte løyper, men det var et par stykker som hadde gått der før, så det gikk an å følge et slags spor. Vi fulgte sporet til vi kom et stykke opp, ovenfor de få trærne som var der. Der forlot vi sporet og kjørte ut i det så å si urørte snølandskapet. Det var da det ble ordentlig gøy! Vi suste bortover store, sporløse vidder med fire gale hunder foran oss! Alle seks hadde det veldig artig, og alle seks ble like slitne. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gikk på fleisen, men jeg lo og lo. Det var så komisk! På vei ned til bilen igjen var det ikke like komisk. Jeg syns det var litt skummelt faktisk, for da kom trærne igjen, og bikkjene dro meg nedover. Vi prøvde å kjøre i sikksakkmønster så det ikke skulle bli så fryktelig bratt, og vi kom oss omsider ned til bilen, like hele. Det ble nesten en mil. Bikkjene var fornøyde, og sov hele veien til Lillehammer.

På vei til Trondheim valgte vi å kjøre Folldalen i stedet for Dovre. Vi tenkte oss at det sikkert var noen fine løyper i området rundt Muen. Da vi kom dit var det satt opp skilt på parkeringsplassene hvor det sto at det var parkering forbudt på grunn av all villreinen som var i området. Vi snudde og kjørte tilbake et stykke, og fant et sted hvor det var lov å sette fra seg bilen. Det var akkurat ved den mest idylliske løypa av dem alle! Vi så den på vei opp, og ble enige om å dra tilbake dit hvis det ikke var løype ved Muen. Spidsbergseter heter det der vi stoppet. Selv om det var et stykke ut på dagen sto sola høyt, og det var så godt som vindstille. Da vi selet opp hundene kom det masse folk tilbake fra tur, og når vi kom oss ut i løypa hadde vi den nesten helt for oss selv! Tenkt at det går an å ha så flaks! Dette er uten tvil den beste skituren noensinne. Alle hundene var flinke til å trekke, og man så godt at de hadde det gøy på tur. Litt lite futt i Pudding-Fargo på begynnelsen, men når Kjetil suste avgårde med Vilma og Saga, så tok det ikke mer enn tre sekunder før han hylte rett ut og hoppet opp og ned. Ingen skal få dra fra han nemlig! Nellie hang på så godt hun klarte, og ga ingen tegn til at hun heller ville gjøre noe annet. Det ble 17,5 kilometer, men vi ville nok gått lenger hvis det ikke var for at vi hadde et langt stykke igjen å kjøre etter turen. Vi kom hjem rundt halv ti, så det var nok greit at vi rundet av turen når vi gjorde. Bikkjene sov hele veien hjem. Slitne og lykkelige.

Tenk å ha denne løypa nesten helt for seg selv, i det været! GOD påske!