fredag 22. februar 2013

Den beste dagen i mitt liv!

Dagene går og det er snart en uke siden vi var på Os, på hundekjøring. Det er en av de beste helgene jeg har hatt noensinne, og absolutt den beste måten å feire bursdag på! Jeg kan nesten ikke beskrive det med ord, for det må oppleves! Det eneste som var negativt var at det var en halvdagstur og tiden fløy så klart. Neste gang kjører vi på med heldags eller helg med overnatting i lavvo.

Vi var altså på Os, på Alaskan Husky Tours. De hadde en haug med hunder som alle hadde hvert sitt røde lille hus som de kunne krype inn i og hvile seg. De laget et voldsomt leven da vi kom, og forsto nok hva som var på ferde.  Etter vi hadde fått på oss varmedressen gikk vi igjennom kjøreregler og rutiner før vi alle hjalp til med å sele på hundene og lenke dem fast på sin plass i spannet. Selene hadde forskjellige farger for forskjellige størrelser, så det skulle bli lettere å finne riktig sele. Guiden, som vi forøvrig var veldig fornøyd med, pekte ut hvilke hunder som skulle hvor, og vi løp fram og tilbake og jobbet så effektivt vi kunne. Han pekte ut hjernene i flokken som lederhunder, og de skulle selvsagt fremst. Bak dem plasserte vi de hardtarbeidene muskelbikkjene.

I utgangsspunktet skulle både Vilma og Fargo være med å trekke i spannet, men siden Nellie ikke kunne være med ville Fargo mer enn gjerne passe på henne, mens vi tok med Vilma på leker for tøffe hunder. Vi var utrolig spente på hvordan dette skulle gå! Jeg ringte til Ketil Reitan før vi dro og sa at vi bare tok med én hund. Deretter spurte jeg blant annet om hvor sannsynlig det var at Vilma ikke kom til å gjøre en god nok jobb i spannet, og hva vi skulle gjøre hvis det skar seg. Han spurte litt om hvordan hun var som hund, om jeg trodde at hun kom til å legge seg ned eller nekte å løpe. Vanskelig å svare på egentlig, siden hun er en veloppdratt og forsiktig hund, med like mye energi som flytoget! Ketil sa at det kom til å ordne seg uansett. Enten så binder vi henne til et tre og plukker henne opp på tilbakeveien, eller så kan hun sitte i sleden å glo. Han sa ikke glo, men jeg så med en gang for meg Vilma i sleden. Komisk syn.

Vi skulle plassere Vilma bakerst i spannet, sånn at vi hadde god oversikt over henne. Hun har jo tross alt aldri gjort noe lignende før. Hundene rundt henne laget mer og mer spetakkel, mens Vilma sto der helt rolig og lente seg litt bort i fra kaoset. Laget ikke en lyd. Hun så litt engstelig ut, men også nysgjerrig. Etter hvert som vi kom oss på plass selv, måtte vi flytte spannene litt framover. Jeg satt i sleden og Kjetil sto bak. Vi flyttet oss maks ti meter, og det var nok til at Vilma fikk smaken på det! Hun var i fyr og flamme og hoppet opp og ned! Ville bare løpe og trekke! Da vi endelig satte i gang for alvor gjorde hun en kjempejobb! Og det hadde jeg ikke sagt uansett, nei. Vilma har det i blodet.

Så da satt jeg der i sleden, i solskinnet, med Vilma trekkende og fornøyd foran meg, og Kjetil bak meg med det bredeste gliset jeg har sett på lenge! Jeg prøvde å ta noen bilder, men skulle tatt flere. Og pirkete som jeg er ble ikke de jeg tok bra nok. Neste gang!

Da vi hadde kjørt en stund var det tid for en liten pause. Vi skravlet litt, tok noen få bilder og koset med hundene. På vei tilbake var det jeg som skulle styre sleden, og det var litt komisk å se på Kjetil som satt nede i sledeposen. Litt engstelig kanskje? Det er faktisk litt skummelt å sitte på, for man vet aldri hva som kan skje! Men det gikk ikke galt. Verken da jeg eller Kjetil styrte. Artig var det! Og det skal gjentas! Og gjentas! Og gjentas!

Da vi kom tilbake til huset på Os hentet vi Nellie og Fargo, og gikk over 15 km i godværet. Og vi skal ikke kimse av Nellie altså. Joda, hun har korte bein, men hun trekker non stop på alle turer. Korte og lange, og går rett frem. Veldig behagelig hund å ha med seg. Og vil vi at hun skal gå pent, så bytter vi bare bånd. Neste dag viste hun oss i hvert fall at hun ikke skulle være noe dårligere enn Vilma og Fargo. Etter over 25 kilometer med snørekjøring var det ikke Nellie som var mest sliten! Nei, det var Fargo! Har aldri sett han så sliten noensinne. Han begynner å bli voksen og kondisjonen er ikke den beste. Det sistnevnte kan vi jobbe med. Da vi var hos dyrlegen sist, for vaksine, fikk han mye skryt. Han ser nemlig mer ut som fire år enn som sju og et halvt.

Vilma løp og løp på skituren, og kunne sikkert tatt hele ruta en gang til da vi kom i mål. Det kunne ikke jeg, men Kjetil kunne nok tatt en svipp til ettersom han for det meste sto rett opp og ned med hendene i lommene, mens Vilma og Nellie gjorde sitt ypperste for at han skulle komme seg fram i løypa. Jeg hadde Fargo, som vi nå kaller for tjukkebolla. Han var veldig flink på begynnelsen, men den siste mila var hard, syns han. Det syntes armene mine også. Derfor har vi i dag ringt på en annonse vi så på finn.no! En sjarmerende pikehund på ni måneder søker nytt hjem. Hun er blanding av siberian og alaskan husky, akkurat som Fargo. Hun er livlig og trekklysten, så jeg tror hun vil passe bra inn hos oss. Å få en ny hund inn i flokken er alltid en utfordring, men det finnes som nevnt tidligere flere ting man kan gjøre, og ikke gjøre, for at alt skal gå lettere. Håper bare katten tilgir oss. Stakkars pus må nok en gang vise hvem som er sjefen i huset. Hvem vet, kanskje hun liker det? Hun er i hvert fall veldig flink, så jeg krysser alle lemmer for at det går bra denne gangen også.

Nå er ikke avtalen med den nye hunden ferdigspikret, for vi skal møte hunden og eier på torsdag, så først da kan jeg si for sikkert om vi har fått oss en hund til eller ikke. For min del vet jeg nok hva utfallet blir, men det er jo ikke bare opp til meg. De som har henne nå må jo godkjenne oss også.



Her er noen glimt fra hundekjøringen:


Kjetil står og beundrer Vilmisen sin.

Vilma finner nytting informasjon om den nye plassen vi har tatt henne med til.

Vilma bakerst, til høyre.

Denne goingen ville veldig gjerne være med på tur! Han var dessverre litt for ung.

Han er ikke så ensom som det ser ut som. Det er flere hunder i andre enden som ikke fikk bli med på denne runden.


 Mange fine hunder, men denne svarte var noe for seg selv. Utrolig fin!

 Jeg tror dette var den største hunden de hadde. En skikkelig trekkmaskin!


 Takk for turen! Dette gjør vi garantert igjen!
Og igjen! Og igjen! Og igjen! Og igjen!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Følgere